F
orleden ga professoren min klassen råd om hvordan vi skulle få mest ut av studiene. Jeg og medelevene mine er halvveis i studieløpet, tiden renner ut og snart befinner vi oss ikke på skolebenken lenger. Professoren min sa det enhver student har hørt før – vi måtte bruke ham og de andre foreleserne for det de er verdt. Stikk for all del innom kontoret etter forelesning eller still spørsmål underveis, men ta også den uformelle kaffen på en mandag, ta en øl med dem etter eksamen, møt dem i settinger som ikke er relatert til studiet.
Jeg klarer ikke la være å tenke at majoriteten av dem som gir disse rådene, er menn.
Jeg har kun mannlige professorer (hvilket er et problem i seg selv, men det får bli til en annen gang), og de er tilsynelatende alltid tilgjengelige for kafébesøk og en tur på puben ved campus. Jeg tar dem dessverre aldri opp på tilbudet, av en enkelt grunn: Jeg tør ikke. I bakhodet kverner alltid historiene om de som planla en kaffe som ble til en drink, en drink som ble til en middag, og en middag som ble til en invitasjon til upassende tekstmeldinger eller en hånd på låret underveis. Etter metoo har det ikke manglet historier.
Misforstå meg rett; frykten fantes for kvinnelige studenter før metoo og. For mange kvinner var historiene som ble delt i 2016 ikke nye – de var historiene venninner, tanter, kolleger og søstre har fortalt i årevis. Bevegelsen ble bare ryggmargen til frykten iboende i alle kvinner, en slags legitimering av det mormor og mamma visste før meg, og som jeg vet nå. Frykten for å virke for vennlig, smile for mye, gi signaler man ikke var klar over at man ga, og ha seg selv å skylde når signalene ble tolket feil, eller riktig, avhengig av øyet som ser.
Den tristeste utviklingen post-metoo, er at mine mannlige professorer sikkert ikke tør møte meg heller. Da presidenten i linjeforeningen min skulle avbildes med to mannlige professorer etter et foredrag vi arrangerte, holdt de hendene pent foldet over magen, livredde for å en gang berøre skulderen til en ung jente. Studier fra Sentio viser at menn er redde for falske anklager, at mange vegrer seg for å være mentorer for kvinner. I stedet for et samfunn hvor vi kan være trygge på at profesjonalitet ivaretas, er vi nå livredde hverandre, og signalene vi sender – jeg er redd for å trakasseres, professoren min er redd for å fremstå som trakasserende. Dermed stenger jeg ikke bare meg selv ute fra muligheten til å ha en mentor underveis i studieløpet – han bidrar til utestengingen like mye som meg.
Kanskje det allikevel er fint at enkelte menn har blitt skremt av metoo – kanskje det er bedre at mine professorer går litt på tærne en liten periode frem til tilstandene normaliserer seg, frem til vi har fått en kultur hvor varslere ivaretas og trakassering blir slått hardt ned på. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvordan vi skal forsvare oss fra trakassering – la være å oppsøke forelesere utenfor veiledningstimer på kontoret eller ta med en medstudent dersom man skal møtes. Samtidig føles det litt som alle rådene kvinner allerede får i forbindelse med overgrep og trakassering; ikke kle deg på en viss måte, ikke gå alene når det blir mørkt, ikke jogg alene, ikke sov på nachspiel. Det er for all del ikke dumt å ta forholdsregler, men det er utrolig dumt at det skal være sånn, og vi skifter ansvaret over på offeret.
Jeg vil heller legge ansvaret over på mannlige professorer; det er deres ansvar å være tydelig og profesjonell. Det er deres ansvar å inkludere kvinnelige studenter, å sørge for at de stiger like fort i gradene som sine mannlige motparter.
Poenget med å belyse seksuell trakassering, skjeve maktforhold og strukturer, er ikke å skremme menn og kvinner fra å omgås; snarere er målet at kvinner skal slippe å være redde for mannlige mentorer, professorer og ledere. Målet er jo at jeg og mine kvinnelige medstudenter skal tørre å ta en kaffe, til og med en øl på puben ved campus, uten å være redde for at vi er for vennlige, at det er et stevnemøte uten at vi har samtykket til det selv. Målet er at frykten ikke resonnerer for majoriteten av kvinner i samfunnet, at vi er trygge i situasjoner hvor vi er i mindretall eller hvor sjefen har et annet kjønn enn oss selv. Målet er at kvinner inkluderes i alle sfærer, at vi ikke taper fordi vi ikke tør. Først da har metoo lykkes.
