A
t statsminister Erna Solberg åpnet for endringer i abortloven, kan i høy grad ha påvirket det veivalget KrF tok i fjor høst. KrF har lenge ønsket et forbud mot tvillingabort, og å omskrive paragraf 2c, som åpner for svangerskapsavbrudd av fostre når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom. I nyttårstalen til statsministeren får vi høre at kvinner i Norge må føde flere barn, samtidig som regjeringens Per Willy Amundsen har vært ute i mediebildet og sagt han vil kutte i barnetrygden for at innvandrere skal få færre barn. Hvor mange motstridende beskjeder, og hvor mye press skal det egentlig legges på kvinner nå?
I høst var det abortdebatten som raste i media. KrF kaller bevisst paragraf 2c for “Downs paragrafen”, selv om den omhandler så mye mer enn Downs syndrom. Ifølge Folkehelseinstituttet handler de aller fleste tilfellene av abort som tas etter §2c visstnok ikke om Downs syndrom. Nå venter vi på hva som blir utfallet av regjeringsforhandlingene, og hva slags endringer som faktisk muligens kan fremkomme fra disse hva det gjelder abortloven.
En kamp om makt
På oss virker det som makt for Solberg er viktigere enn kvinners rett til selvbestemmelse. Hun prøver å dempe stemningen ved å si at endringen i abortloven skal være “holdningsskapende”, og at den ikke kommer til å faktisk føre til færre aborter. Det samme mener KrFs Kjell Ingolf Ropstad, som visstnok har blitt Solbergs nye barne- og likestillingsminister. Men hvorfor er dette det enkleste kortet for statsministeren å spille? Vi er klar over at retten til selvbestemt abort frem til uke 12 står, men hvordan kan endringer omkring hvorvidt en kvinne må bære frem et sykt barn eller ikke være «holdningsskapende»? Er det ikke heller moraliserende?
La oss få dette på det rene: ingen med en livmor tar abort med et lett hjerte. Abort er ikke prevensjon, det er ikke noe man plutselig bestemmer seg for å gjøre - det er et veloverveid valg som tynger. Og det burde være åpenbart at det er den kvinnen det måtte gjelde som skal få ta dette valget, ikke en minister som kun har lyst til å bo i statsministerboligen noen år til.
Vi har i den siste tiden også lest sterke historier fra foreldre som forteller om hvordan det er å leve med alvorlig syke barn. Og er det ikke påfallende at det er Solbergs regjering som har valgt å kutte i pengestøtten, slik at nettopp disse familiene opplever det enda mer utfordrende å ta vare på barna sine? Etter fem år fjernes nemlig pengestøtten til foreldre som er hjemme for å pleie barn som trenger kontinuerlig tilsyn.
Er du ung, uten god råd og eventuelt singel i tillegg er det klart økonomi vil spille en rolle inn i det hele. Dersom man skal bli vurdert av en nemnd når det kommer til kanskje det mest vanskelige valget i ditt liv, så skal man attpåtil få slengt i fjeset at du er “dårlig nok stilt” til å få innvilget abort. Hva slags påvirkning har det på et menneske som allerede er i en svært sårbar posisjon? Høyre sier de ikke er for et sorteringssamfunn, men likevel rammes også her de med færrest midler av deres politikk. Man kan vel i beste fall kalle det ironisk.
Hva er det regjeringen egentlig vil?
I Solberg sin nyttårstale fikk vi nå også høre at kvinner helst skal føde flere barn enn det de gjør i dag. Hun sier også at vi må spørre oss om det er for vanskelig å få barn tidlig, og at vi bør legge godt til rette for å få barn i studietiden og tidlig i karrieren.
Vi har gjennom flere undersøkelser den siste tiden hørt at studenter er en av gruppene i vårt samfunn som sliter mest psykisk. I tillegg til dette har Solbergs regjering foreslått kutt i studiestøtten, noe som vil gjøre situasjonen verre for mange studenter. Det kan umulig regnes som å legge godt til rette for å få barn i studietiden.
Nå har også sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen ytret et ønske om å flytte kvinner til bygda, ettersom kvinner i utkantdistrikt føder flere barn enn kvinner i storbyene. På toppen av det hele fikk vi nylig lese en sak hvor regjeringens Per Willy Amundsen ønsker gjennomslag for kutt i barnetrygden etter barn nummer tre, for å få ned antallet fødsler blant innvandrere, og særlig somaliere, med mange barn.
Det virker som om kontrabeskjedene bare hoper seg opp. Er ikke alle barn like mye verdt for denne regjeringen? Var ikke poenget med endringen i abortloven være nettopp det at alle barn var like mye verdt. For oss virker det som klar tale fra regjeringens side: kvinner i Norge må få flere barn, men dette gjelder bare etnisk norske kvinner. Høres ut som et sorteringssamfunn, synes nå vi.
Vi bestemmer selv
Ting skjer fort i politikken nå for tiden. Det virker ikke som KrF kommer til å få gjennomslag for sitt ønske om å endre paragraf 2c, men det virker som Solberg har bitt på kroken når det kommer til fosterreduksjon. Ifølge Ropstad er det ikke så stor forskjell på å bære frem ett eller to barn, og hvis du først klarer ett klarer du to. Han tar ikke høyde for den fysiske eller økonomiske belastningen et barn til vil legge på en familie. At Ropstad her tar på seg rollen som moralpoliti, og ikke etterlater dette valget til de kvinnene som faktisk står i denne situasjonen, ser vi på som et stort tilbakeskritt. Det ser ut som abortloven skal endres for første gang på 40 år. Likestillingen går feil vei, med Solberg og Ropstad i spissen.
Det å ønske seg barn er en privat affære. Det å kunne velge hvor mange barn man vil ha er en privat affære. Vi kommer ikke til å føde flere barn fordi Erna Solberg ber oss om det. Vi vil føde barn fordi vi ønsker oss barn. Og vi vil føde dem når vi føler oss klare for det.
Til slutt vil vi derfor komme med en oppfordring til Solberg og Ropstad: livmorene våre er ikke et forhandlingskort. Det er på tide at dere slutter å oppføre dere som om det er det. Vi kommer i det minste ikke til å slutte å fortsette å sloss for at likestillingen skal gå i riktig retning igjen. Klarer man å vinne én kvinnekamp, klarer man å vinne to.
