I
Sofies verden av Jostein Gaarder, får hovedpersonen Sofie en introduksjon i vestlig filosofihistorie. Det blir skrevet om ideene til store navn som Sokrates, Platon og Kant, navn som det er på sin plass å trekke frem. Det er likevel én ting vi har bitt oss merke i når vi leser boka: Hvor er kvinnene? Gjennom bokas drøye 500 sider er kun fire av dem satt av til å skrive om to kvinnelige tenkere: Hildegard von Bingen og Simone De Beauvoir. Tenkere som Hannah Arendt, Rosa Luxemburg eller Martha Nussbaum er det stille om. Hadde vi vært Sofie, hadde vi syntes det hadde vært ganske kjedelig å få høre om vestlig filosofihistorie, og bare få to representanter av eget kjønn. Men vi trenger ikke å være hovedpersonen i en av 90-tallets største norske romaner for å mene noe slikt. Dette er nemlig realiteten til de fleste kvinnelige studenter i verden i dag.
For noen dager siden talte vi over pensumbøkene våre, for å se nettopp hvor mange av dem var skrevet av kvinner. Resultatet var nedslående. Blant våre 82 pensumbøker er kun seks av dem skrevet av kvinner. Ni er skrevet av kvinner i samarbeid med menn. De resterende 67 er skrevet av kun menn. 67 av 82 bøker. Noe av det kan forklares av det at det ikke er like mange kvinner som har skrevet om politikk, historie og filosofi, eller som driver med forskning og er professorer.
Universitetet i Oslo har for tiden rundt 30 prosent kvinnelige professorer. Dette er en økning vi skal være takknemlig for. Denne kvinnelige representasjonen speiler seg dessverre ikke i pensumlitteraturen, verken når det kommer til hvilke personer man leser om, eller hvem som har skrevet bøkene man leser.
Er dette bevis på en større kulturell trend, hvor man har en tendens til å undervurdere kvinners evner fordi det ikke finnes like mange eksempler på kvinners bragder som menns? For å sitere den ukjente “Sophia”, en kvinnelig filosof fra 1700-tallet: Hvordan skal man kunne observere hvilke evner kvinner faktisk har, når de i århundrer har vært undertrykket og nektet utdanning?
Hvor ligger fokuset? Så, mens vi leser oss gjennom hundrevis av år med filosofihistorie som for all del har formet hvordan vi lever den dag i dag, blir vi fascinerte. Fascinert over hvordan noen som levde i år 300 etter vår tidsregning kan ha gjort et slikt inntrykk på alt som skal komme etter ham. Og vi skriver han, med vilje, for det er ingen kvinner som nevnes – og tilsynelatende heller ingen kvinner som har satt et så dypt spor i historien?
Det gjør også at vi lurer på hvorfor det ikke er like viktig å inkludere, og filosofere, omkring temaer som hvordan man skal behandle andre mennesker, og hvordan man skal håndtere egne følelser. Mennesker er jo tross alt så til de grader styrt av sine følelser.
Fremdeles er det mange som mener at menn og kvinners følelsesliv er veldig forskjellige, og at menn i mindre grad enn kvinner har behov for å vise følelser. Dette har resultert i den ekstreme macho-kulturen som eksisterer i land som USA og Somalia, hvor menn undertrykker sine egne følelser fordi de tror de er «dårlige menn» dersom de viser dem. Mer fokus på forfattere som skriver om følelser kan gjøre det lettere for menn som sliter psykisk. Dette er temaer mange tidligere kvinnelige filosofer skriver om, og som derfor burde fått sin rettmessige plass på pensumlistene.
Den samme “Sophia” som ble nevnt tidligere, tar opp et filosofisk spørsmål på 1700-tallet, som vi undrer oss over den dag i dag. Hvordan kan det ha seg at soldater, som forsvarer landet ved å ta liv, hylles, mens det arbeidet kvinner gjør med å gi liv og oppdra barn ikke blir tilsvarende verdsatt?
Hvorfor i alle dager er ikke denne kvinnen, og dette temaet noe vi debatterer i filsofistudiet i 2018? Det er lett å tenke seg at kvinnene mangler fordi de ikke hadde samme adgang til universiteter og læreinstitusjoner som det menn hadde, men særlig på 1600-tallet og 1700-tallet fantes det en rekke kvinnelige filosofer som opererte utenfor akademia. Ifølge filosof Tove Pettersen har disse filosofene falt utenfor, bare fordi de er kvinner.
En holdningsendring. Hvorfor mener vi at det er så viktig å få kvinner inn på pensumlistene? For det første bør omsorgsetikk, et viktig bidrag fra feministiske tenkere, inn i dagens undervisning for å sette fokus på at følelser og tenkning ikke er et forstyrrende element, men en helt vanlig del av det å være et menneske. For det andre er det viktig for kvinner å se at det ikke bare er menn som kan bidra til filosofisk utvikling. Og til slutt mener vi at det bør være innlysende, at en så stor del av befolkningen som egentlig har bidratt så mye, ikke bør holdes utenfor.
Så lenge kvinner holdes utenfor den akademiske kanon bare fordi det er blitt en vane å holde dem utenfor, er det en større holdningsendring som må til før kvinner får sin rettmessige plass på pensumlistene. Kanskje hele den filosofiske kanon må endres, så filosofi gjort av kvinner ikke blir sett på som «den andre filosofien».
Den burde heller bli en naturlig del av den vestlige filosofien. Men så lenge den er den ekskluderende vestlige kanon som lager retningslinjene for hva som er «god filosofi», er dette en endring som ikke vil skje av seg selv.
