F
ilosofen Simone de Beauvoir er, som mange andre kvinner i historien, mest kjent for sitt kjærlighetsliv. Faglitterære verk, så vel som wikipedia, gjør først og fremst rede for de Beauvoirs åpne forhold til den anerkjente filosofen og eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Dernest er det også viktig å nevne hennes skandaløse forhold til en kvinnelig student. Foruten Simone de Beauvoirs uhyre viktige kjærlighetsliv er hun kanskje også kjent for verket Det annet kjønn, skrevet i 1949. Dette massive verket rommer noen av hovedtankene som legger til grunne for den feministiske nyfortolkningen av kjønn som oppkonstruert. Men før vi tar et dypdykk er det lurt med en kort introduksjon av verkets hovedtanker og filosofiske kontekst.
Simone de Beauvoir ble født i Paris i 1908. For uten om Det annet kjønn, har hun blant annet skrevet de filosofiske verkene Pyrrhus et Cinéas og The Ethics of Ambiguity, verk som har plassert henne sterkt i den franske, ateistiske eksistensialismen. Hun var involvert i det politisk venstreorienterte tidsskriftet «Les temps moderne», og det feministiske tidsskriftet «Nouvelles Questions Féministes», der hun fremmet feministiske kampsaker som legalisering av abort.
Det annet kjønn, feministens bibel, ligger på nattbordet mitt. Der har den ligget i tre år – en påminnelse om mine ambisjoner om å lese den fra perm til perm … en vakker dag. Men bokmerket er fortsatt klistret til side 94. Den 826 sider tykke mursteinen rommer to hovedtanker (noe jeg stjeler fra Toril Mois velskrevne forord): Man fødes ikke som kvinne, man blir kvinne, og Kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”; en oppfattelse av seg selv som den andre i forhold til menn. I denne artikkelen vil jeg, som den gode studenten jeg er, prøve å kartlegge disse hovedtankene, uten å ha lest boka først.
Først og fremst må vi ta i betraktning at disse tankene er skrevet i en eksistensialistisk tradisjon: Menneskets identitet er ikke medfødt, som en sjel eller med deterministiske genetiske føringer, vi blir fanget av omgivelsenes oppkonstruert føringer for hvem vi er som individer.
Du blir kvinne fordi samfunnet forteller deg at du er det. Du blir “kvinnelig” fordi omgivelsene lærer deg at en kvinne er “kvinnelig”. Hva ordene “kvinne” og “kvinnelig” betyr legger føringer for hvordan du ser på deg selv som kvinne og individ.
I stedet for en metafysisk tilnærming til spørsmålet om «hva det kvinnelige er», fokuserer hun på konkrete levde erfaringer som grunnlaget for den metafysiske forståelsen. Individet lever som et konkret, kroppslig subjekt, og deres erfaringer kan kalles deres levde erfaring. Kroppen er en situasjon, et tvetydig møte mellom individets levde erfaring og frihet. Med frihet sikter hun til individets muligheter til å bestemme sin egen fremtid, uavhengig av fortid. Vi har frihet til å velge hvordan vi skal forholde oss til eksistensens faktisitet.
Simone de Beauvoir hevder altså at kvinnen fremstår som den andre i forhold til mannen. Mannen inntar rollen som et universelt subjekt, og kvinnen er objektet i forhold til mannens bevissthet. Hun oppfordrer kvinnen til å bryte ut av immanensen, stillstanden i det å leve som et objekt, og transcendere; utfolde seg selv – gripe enhver mulighet til å påvirke samfunnet rundt seg. Når Beauvoir ser på kvinnens immanente posisjon, peker hun til et patriarkat som oppfordrer til et kjønnsrollemønster med hensikt om å opprettholde det patriarkalske hierarki, men understreker samtidig at kvinnens stillstand er til dels selvforsynt- at det er behagelig å forbli i posisjon som objekt.
Siden boken ble skrevet er selvfølgelig kvinners posisjon radikalt forbedret i store deler av verden, takket være kvinnens transcendering gjennom feministisk engasjement. Vi har likevel en lang vei å gå, noe jeg tror vi kan takke vår begrensede bevissthet rundt hvordan samfunnsstrukturer opprettholder synet på kvinnen som «det annet kjønn». Simone de Beauvoir har stått stødig i feministisk tenkning, men det er ikke nok! Det er på høy tid at kvinner blir tolket og forstått på bakgrunn av egne liv og bragder, ikke mennene de var sammen med – ikke bare i feministisk kontekst, men i akademia og samfunnet generelt.
Første skritt kan være å slutte å introdusere de Beauvoir som dama til Sartre.
