Norges glemte kvinnesak

N

å tenker du kanksje: «Å nei, ikke noe #climatetoo». Men jeg må fortsette, for det er på høy tid vi snakker om kjønn i klima- og utslippspolitikken. Klimaendringene skiller ikke mellom kjønn. Likevel er kjønn altfor ofte en avgjørende faktor for hvilke muligheter og redskaper folk har til å takle konsekvensene av klimaendringene, særlig i det globale Sør. Årsakene til dette er sammensatte, og påvirkes også av andre sosiale faktorer som klasse, etnisitet og inntekt. Tre enkle spørsmål kan hjelpe oss til å forstå kjønnsforskjellene i klimaproblemet: hvem gjør hva, hvem har hva, og hvem bestemmer?

Hvem gjør hva? En av de viktigste koblingene mellom klimaendringer og kjønn er arbeid. Globalt er kvinner overrepresentert i mange av yrkesgruppene som er direkte avhengig av naturressurser, som småskalajordbruk og andre uformelle sektorer. I det sørlige Afrika er størsteparten av småbøndene kvinner[i]. I tillegg til å drive jordbruket har kvinner ofte ansvar for å skaffe brensel og vann, samt omsorgsarbeid i familien. Naturkatastrofer som påvirker jordbruk og vanntilgang rammer derfor kvinner ekstra hardt. Det er klart at dersom du må gå lengre for å hente vann, eller må bruke mer tid og krefter på å dyrke jorda, er det også mindre tid til å drive inntektsgenererende arbeid eller ta utdanning.

Hvem har hva? En annen viktig årsak til at kvinner er mindre rustet til å takle klimaendringene er manglende eiendomsrett og tilgang på finansielle midler. Det finnes foreløpig ingen regioner i verden der kvinner og menn eier like mye land, og forskjellene er ofte store[i]. Videre er det dokumentert at kvinner som eier land generelt har mindre områder, av lavere kvalitet og færre sikre rettigheter. Hvorfor er dette viktig i klimaspørsmålet? I en global kontekst innebærer dette at kvinner har mindre forhandlingsmakt, hvilket gjør dem mindre fleksible til å endre produksjonsmetoder eller selge land når klimaproblemer oppstår. Sett fra et vestlig perspektiv kan dette tenkes å være en av årsakene til at kvinner investerer mindre i fornybare energikilder som for eksempel solcellepaneler.

Hvem bestemmer? Kvinner er kraftig underrepresentert i beslutningsforum som påvirker klima og energi, både på globalt og lokalt nivå. Å eie jord er ofte en forutsetning for å delta i større jordbruksforum eller bondeorganisasjoner i det som gjerne omtales som det globale Sør. I norsk sammenheng vet vi at kvinner er så godt som fraværende i forvaltning av utmark og naturvernområder, og at kvinnerepresentasjonen i kraft- og petroleumssektoren er langt mindre enn menn.[ii] I FNs klimaforhandlinger har andelen kvinnelige representanter og kvinnelige forhandlingsledere faktisk hatt en nedgang de siste par årene. Mary Robinson, tidligere menneskerettighetssjef i FN og Irlands første kvinnelige president, uttalte i etterkant av klimaforhandlingene i Paris til The Guardian at: “This [klimaforhandlingene] is a very male world. When it is a male world, you have male priorities.”[iii] Til tross for at de sosiale urettferdighetene ved klimaproblemet får stadig større internasjonal oppmerksomhet, speiles dette altså ikke i maktfordelingen i internasjonale klimaforum.

Likestillingslandet som glemte kvinnene. Internasjonale fora i FN og EU har gjennom flere år hatt fokus på sammenhengen mellom kjønnsrollemønstre og sårbarhet for klimaendringer i flere år. Hvor har Norge vært? Mellom 2011 og 2016 doblet Norge bistanden til prosjekter som skal støtte opp om jenters rettigheter og levevilkår. Forskningsstiftelsen Fafo lanserte nylig en rapport som evaluerte denne jentesatsingen.[iv] Her kom det fram at norsk klimabistand har et marginalt kjønnsfokus. Selv om likestillingsspørsmål og muligheter for kvinner nevnes i generelle ordelag, er det ingen konkrete tiltak for å inkludere kvinner i spørsmål om verken klima eller fornybar energi. Heller ikke småbønder, som både er en kvinnedominert gruppe og særlig sårbare for klimaendringene, prioriteres i den norske bistanden.

Klimapolitikk uten kjønnsfokus, hva så? For det første fører inkludering av kvinner og kjønnsperspektiver til en mer effektiv klimapolitikk. Et kjønnsperspektiv innebærer å anerkjenne den kunnskap og ekspertise kvinner har i kraft av sine yrker og sosiale posisjoner i samfunnet. Forskning viser at dersom kvinner får økt tilgang til ressurser - og retten til å drifte dem - kan det skape positive effekter. FNs organisasjon for ernæring og landbruk anslår at dersom kvinner har samme tilgang til land, teknologi, finansielle tjenester, utdanning og markeder som menn, ville antall sultne mennesker i verden blitt redusert med 12 – 17 prosent. [v] For det andre kan klimapolitikken åpne for et oppgjør med negative patriarkalske samfunnsstrukturer. Klimaendringene tvinger frem nye tanke- og handlemåter, og dette kan skape et politisk mulighetsvindu for økt likestilling. Skal det satses massivt på solenergi i fremtiden, må det bygges fabrikker, og da er det også mulig å stille krav til kjønnsbalanse i ansettelsesprosesser.

Dersom Norge ønsker en rettferdig og effektiv klima- og utviklingspolitikk må fokuset rettes mot kjønnsdimensjonen i klimaproblemet. Gitt alvorlighetsgraden i klimaendringene er det helt avgjørende at vi inkluderer kvinner - vi har simpelthen ikke tid til en klimapolitikk kun for gutta. Kjønnsrollemønstre skaper forskjeller i behov, prioriteringer og muligheter for å redusere effekten av klimaendringer og miljøforandringer. Derfor må det innføres konkrete tiltak for å inkludere kvinner i klimapolitikk og klimabistand, og andelen bistandsmidler til yrkesgruppene der kvinner er overrepresentert må økes. Kvinnerepresentasjon og medbestemmelse er dessuten ikke bare effektiv klimapolitikk, det er et gode i seg selv. Til sist er det avgjørende at Norge kutter sine klimagassutslipp, for klimagassutslipp fører til klimaendringer med sexistiske konsekvenser.

Om skribenten: Vera Sofie Borgen Skjetne er masterstudent i Statsvitenskap ved UiO og medlem i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire.

Deler av innlegget sto først på trykk i Klassekampen.