F
ranchesca Ramsey, amerikansk aktivist og TV-personlighet, delte i begynnelsen av desember sine tips for et produktivt, innbringende år. Hvert år lager hun en gigantisk liste med mål for året som kommer, og deler den inn i kategoriene karriere, personlig, økonomi og helse.
ok tweeps. it's the end of the year, i've got some thoughts. longish productivity/goal setting thread ahead....
— Franchesca Ramsey (@chescaleigh) 3 December 2017
Ramsey forteller på Twitter-veggen sin om hvordan målene om å snakke mer offentlig, selge et TV-show og utgi en bok ble virkelighet.
Ramsey er utrolig kul, dyktig og inspirerende. Da jeg leste strategien hennes, tenkte jeg umiddelbart at jeg burde gjøre det samme. To sekunder senere hadde stress og bekymringer tatt over: hva om ingenting jeg skrev opp kom til å skje?
Jeg er avhengig av å være produktiv, av å få til ting. Jeg må komme inn på studier, sikre meg jobber, skrive og produsere – den verste følelsen er følelsen av å stå stille. Men å hele tiden basere eget velvære på konkrete, oppnådde resultater, blir fort utmattende. Du tar for gitt det du får til, og blir irritert når noe ikke går helt etter planen.
Slik vil jeg ikke ha det.
Sterke vinnere og tafatte tapere
Denne julen ble jeg anbefalt boken The Queer Art of Failure, skrevet av Jack/Judith Halberstam, professor i engelsk ved University of Southern California. Halberstam mener at vi har én modell for suksess og én modell for nederlag, begge grunnlagt på kapitalistiske ideer om materiell velstand og konstant forfremmelse i arbeidslivet. Dette er Donald Trumps verden av noen sterke, naturlige vinnere og en haug svake, tafatte tapere.
Kunsten å mislykkes, eller feile, knytter Halberstam opp mot kjønn og seksualitet. Å ikke være heterofil, å ikke være mann eller hvit, er automatisk en form for nederlag i et samfunn der suksess er synonymt med den hvite, heterofile, dresskledde mannen.
Hen påpeker det frigjørende i dette: «Where feminine success is always measured by male standards, and gender failure often means being relieved of the pressure to measure up to patriarchal ideals, not succeeding at womanhood can offer unexpected pleasures».
Kvinner som feiler
Feminist og akademiker Mary Beard sier noe lignende i essaysamlingen Women and Power: «You can’t easily fit women into a structure that is already coded male; you have to change the structure».
Kvinner blir konstant vurdert etter en standard perfeksjonert gjennom årtusener av en liten gruppe menn. På samme måte som kvinner kan feile i yrkeslivet kun for å være kvinner, skal det like lite til før kvinner feiler på det private planet for å ikke være «kvinne» nok. Et slikt nederlag trenger på ingen måte å være noe negativt – det kan åpne opp for nye måter å være på og ta plass, å forsiktig utvide rommet for en «suksessfull» identitet.
Der presset på å lykkes gir utslag i stress, vil et kritisk perspektiv på hvordan vi definerer lykke og suksess bidra til å dempe frykten for å aldri være bra nok.
Å omfavne det alternative
Det betyr ikke at en skal unngå å oppnå store ting, tvert i mot: det betyr å fri seg fra forventningene om at det bare er én måte å gjøre noe på.
Så i stedet for en lang liste med mål, har jeg gjort meg opp noen tanker om hva jeg skal prøve på i 2018. Det er ikke sikkert jeg får alt til, men i å prøve vil det være mulig å kvitte seg med tankene som hele tiden krever at jeg vet hva jeg holder på med.
Den skeive/merkelige kunsten å mislykkes, innebærer å omfavne det alternative, det klønete og det absurde, omveien og forvirringen – kvaliteter som i dag har ingen plass i den snevre definisjonen av suksess, der alt skal være perfekt, kontrollert og fryktelig «normalt».
Radikal samfunnsendring
Å kvitte seg med et verdensbilde der en enten er en vinner eller taper, vellykket eller mislykket, er å radikalt endre premissene for hvordan vi strukturer samfunnet.
De eneste som har noe å frykte, er hvite menn i dress.
Jeg gleder meg til å mislykkes.
