Analyse

Meningsløs pop-politikk

Forventer vi mer av kvinnelige kjendiser enn mannlige?

Av Maggie Morgan| 9 desember 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Meningsløs pop-politikk
Albumet "Reputation" har fått en rekke gode anmeldelser fra musikkritikere, men kritikken av både musikken og kvinnen bak har ikke latt vente på seg.
Meningsløs pop-politikk

H

vordan bør man kritisere en kvinne i en verden som allerede er så utrolig ivrig etter å kjønnsdiskriminere? Om man i det hele tatt bør kritisere er et spørsmål popfeminister er troendes til å ta opp – man har for eksempel dem som stiller seg bak en Kim Kardashian-aktig idé av at feminisme som ikke annet enn «jenter som heier på jenter». Men man bør. Det man kanskje ikke bør, er å la kritikken sammenblandes med den type sexistisk kritikk som påføres alle kvinner i rampelyset. Det kan bli frustrerende å alltid måtte undersøke sine egne motiver og følelser når det kommer til noe så trivielt som hva man ”egentlig” bør synes om kjendiser. Men hvis man er opptatt av kvinners posisjon i populærkulturen, er det rett og slett nødvendig.

Denne problemstillingen gjorde seg nylig aktuell da Taylor Swift slapp sitt sjette album, Reputation. Albumet har fått en rekke gode anmeldelser fra musikkritikere, men kritikken av både musikken og kvinnen bak den har ikke latt vente på seg. 

Deler Swifts egne svakheter

Albumet i seg selv virker forvirret. På den ene siden har det meste av markedsføringen før utgivelsen gått ut på at Reputation er et nytt, modent og aggressivt steg for Swift. Med dette albumet skal hun svare på kritikken hun har mottatt det siste året - og riktignok inneholder albumet en god del sanger hvor hun later til å gå til motangrep på sine såkalte ”fiender” (Kim Kardashian, Kanye West og Katy Perry er vel hovedmålene her). Disse inkluderer Look What You Made Me Do, singelen fra albumet som, for å si det mildt, later til å blitt skrevet av en gretten og pretensiøs trettenåring heller enn en kvinne i slutten av tyveårene. This Is Why We Can’t Have Nice Things er rettet mot en person eller personer som har gjort noe Swift absolutt ikke liker, og er en catchy sang som av og til skjemmes av en sangtekstest som vakler mellom morsom og barnslig. Når hun synger ”here’s to my real friends,” høres det egentlig mest ut som en trussel. Pass på, #squad!

Albumet deler en rekke av Swift sine egne svakheter. Sangene som tilsynelatende går til angrep på kjendisene, mediene og diverse som har kritisert Swift den siste tiden har alle elementer av hip hop i seg. Dette må man bare anta er fordi Swift ser på hip hop som en mer aggressiv sjanger enn pop, men hvis hun tror at hun kan få overtaket på Kanye West ved å ta i bruk hans egen musikksjanger, tar hun feil. Det er vanskelig å tolke disse hip hop-elementene som noe annet enn en dypt tonedøv bruk av stereotypier rundt hip hop for å kritisere sine rivaler gjennom en sjanger som anses som aggressiv. Naturligvis vender hun tilbake til pur pop i sangene som handler om mer delikate temaer, som kjærlighet. 

Tonedøv og selvopptatt

Reputation blottlegger Swift sin egen mangel på selvinnsikt når det kommer til hvor kritikken mot henne kommer fra. I Look What You Made Me Do innrømmer hun at hun ikke lenger har det perfekte prinsesse-image hun før hadde, og det er interessante referanser til en kynisk og hevnlysten businesskvinne i tekstsnutter som ”I got mine, but you’ll all get yours,” og ”I don’t trust nobody, and nobody trusts me.” Hva sannheten enn måtte være, er fremstillingen av Swift som et slags ondt geni som må prøve å gjenoppbygge sitt gode rykte i en verden hvor alle vet at det lurer noe kaldt bak den hyggelige fasaden interessant. Men sangen, og albumet, vender stadig tilbake til alle som lyver om henne for, tilsynelatende, ingen god grunn og prøver dermed å male henne som et uskyldig offer samtidig som den fremstiller henne som den som egentlig er i kontroll. Mesteparten av kritikken av Swift har kommet nettopp fordi hun virker tonedøv, selvopptatt og ivrig etter å framstå som et uskyldig offer i en kynisk verden. Hvis hun allikevel ikke skal innrømme sine egne feil, virker sangene som prøver å ta opp kritikken av henne meningsløse og – tross catchy musikk – tonedøve.

Men tross markedsføringen er det mange sanger på Reputation som verken har flaue innslag av hip hop eller referanser til ondskapsfulle Kim Kardashian-er og Katy Perry-er. Sanger som Getaway Car, King of My Heart, Don’t Blame Me og Call It What You Want er pur, catchy og velskrevet pop og er verdige oppfølgere til hennes forrige album 1989. Hun har perfeksjonert sin holdning til den malplasserte kritikken av hennes kjendiskjærester siden sist, og i I Did Something Bad, et av albumets høydepunkter, synger Swift, ”if he drops my name then I owe him nothing.” Der har hun i alle fall rett. 

Hvem blir hengt, og hvem blir hyllet?

I Reputation lykkes ikke Swift helt med å svare på skandalene som har blomstret siden Kim Kardashian felte henne med en Snapchat-video. Dette var avløseren som blåste Swifts rykte og godvilje i tusen småbiter, og en ekstrem bølge av kritikk og sinne medfulgte avsløringene om at hun hadde løyet om hvorvidt hun visste om innholdet i Kanye West sin nye singel, hvor han refererte til henne som en ”bitch” og hevdet at han var ansvarlig for hennes suksess. (Swift hevder at hun ikke visste om bruken av ”bitch”, og at det var det hun reagerte på i etterkant.) Kanye West, på sin side, virker til å ha klart å beholde sitt rykte, tross i at han offentlig sto frem som en Trump-støttespiller helt frem til Trump rullet ut sin rasistiske og Islamofobiske ”Muslim-ban”. Det er ganske lenge å ha støttet Trump!

Men poenger her er ikke å rakke ned på West – poenget er mer å rakke ned på et samfunn som klarer å tilgi offentlig Trump-støtting fra en mann bedre enn de klarer å tilgi stillhet på politikk fra en kvinne.

Ikke politisk nok

En rød tråd i mye Swift-kritikk er nemlig at hun ikke er politisk nok. Hun har ikke uttalt seg offentlig om Trump, noe som må bety at… hun liker ham? Hun har ikke uttalt seg offentlig om noen politiske saker, egentlig, bortsett fra en tweet om Kvinnemarsjen som hun fikk krass kritikk for. Det var visst ikke godt nok å tweete om det – for Swift var det også pålagt å gå, selv om et hopetall av andre kjendiser ikke møtte opp og heller ikke utalte seg om det på sosiale medier. 

Det at kjendiser absolutt må uttale seg om alle politiske saker er et nyere fenomen som for det meste ser ut til å bli pålagt kvinner. For eksempel, det er ingen som klager på at den britiske skuespiller Tom Hiddleston ikke har uttalt seg om Kvinnemarsjen, eller at hans versjon av feminisme gjenspeiler Swift sin til punkt og prikke (se denne artikkelen for illustrerende eksempler på hvor mye man kan få ut av tweeter og soundbytes om feminisme når de kommer fra menns lepper. Hiddlestons status som en tenkende kvinnens perfekt gentleman ble først noe ødelagt da han begynte å date (om det var ekte eller ikke, får de svare på selv) Taylor Swift. Hiddleston var riktignok den eldre av de to, men det er fortsatt Swift som stod igjen som forførersken – til den grad at magasinet Glamour fikk en hel artikkel ut av hvor synd folk syntes det er på Hiddleston nå som Swift har skrevet en sang om han og alt mulig.

Kommersiell feminisme

Swift står for en kommersiell feminisme, en type feminisme som kommer oftest til uttrykk når den gagner henne selv. Det er hun ikke alene om – hun arbeider i en industri som skor seg på at musikerne, sangerne og skuespillerne klarer å selge seg selv. I år uttalte Swift seg – noe hun ble presset til av et søksmål – om et høyst aktuelt tema, nemlig seksuelle overgrep. Swift har selv vært et offer for et seksuelt overgrep. Overgriperen, en tidligere radio-vert, tapte et søksmål hvor hun saksøkte ham for den symbolske summen av én dollar. Hun lovet å donere penger til organisasjoner som arbeider for å hjelpe ofre for seksuelle overgrep. Ikke lenge etter begynte markedsføringen for Reputation for fullt, hvor Swift slettet alle innlegg i sosiale medier, og vi måtte leve med ukevis av uklare slangemotiv før Look What You Made Me Do ble sluppet. På dette tidspunktet var Swift så hatet at Roslyn Talusan skrev i Wear Your Voice at Swift hadde planlagt at både søksmål og albumslipp skulle sammentreffe for å få maksimalt ut av den gode presseomtalen hun ville få av å være et veldig offentlig offer for seksuelt overgrep

Er Swift så ond og kalkulerende? Og tror noen egentlig at alle disse variablene var innenfor én persons kontroll? Og hvis Swift så at det latet til at rettsaken ville finne sted rundt høsttider – perioden hvor hun og de fleste andre artister med økonomisk sans slipper nye plater – hvorfor er det galt av henne å få et lite positivt fnugg ut av en urettferdig, smertefull og ufortjent situasjon?

Uønsket på forsiden

Swift var også å finne på forsiden til TIME denne måneden, som en av mange representanter for vinnerne av Person of the Year, nemlig alle kvinner som har stått frem om seksuelle overgrep. Dette var det en del som hadde noe imot 

Til dels kan en kritikk av dette være på sin plass – Swift er tross alt ekstremt berømt, og hennes plass kunne ha gått til en kvinne som ikke har like stor plattform. Men kritikken later heller til å dreie seg om hvem som har ”rett” til å bli hedret for å ha stått frem om et overgrep som har skjedd dem. Heller at det finnes en rett og en gal måte å stå frem på. Som en kritiker skriver, ”Taylor Swift is only a silence breaker when she is directly affected.” Er ikke det hele poenget med å stå frem om et overgrep som har skjedd en selv – at du har blitt personlig berørt? Må en person – kjendis eller ei – stå på barrikadene for en sak før hen har lov til å fortelle sin personlige historie? Hvis man ikke skal pålegge vanlige kvinner å snakke ut om overgrep, bør man heller ikke pålegge kjendiskvinner å gjøre det. 

En unnskyldning for å hate

Det er en forskjell på å ønske at noen brukte sin status som kjendis til å snakke mer ut om politikk, og å avskrive dem for å ikke gjøre det. For å gjenta et favorittpoeng: dette med å mislike kjendiser som ikke bruker plattformen sin for å "snakke ut" er noe som nesten utelukkende berører kvinner, og virker fra min side mer som en unnskyldning til å hate enn en reell kritikk. Eller, for å omformulere litt: jeg kjenner meg veldig igjen i ønsket om at artister og andre samfunnsfigurer som vi bruker penger på skal være "woke", og stillhet på dypt aktuelle saker i amerikansk samfunnsliv som Black Lives Matter og Trump er ikke akkurat noe å respektere fra en kjendis med en såpass stor plattform. Men det hadde blitt svært mange kjendiser som måtte i gapestokken hvis man påla alle denne jobben, og ikke bare kvinnene man allerede ikke liker.

Det går det an å kritisere en kvinnelig kjendis for de rettmessige feilene hun begår uten å gi etter for den internaliserte sexismen som vi alle bærer på. Overdrivelser er kjekke og har sin plass i internettdiskursen (Beyoncé er #queen, #empress, #khaleesi, #everything, for eksempel), men man burde kanskje ikke la denne typen internett-drevet overdrivelse komme inn i samfunnsdebatter. Og man burde kanskje tenke seg om to ganger før man avskriver kvinnelige kjendiser som Taylor Swift for å ha gjort – vel, egentlig ikke noe særlig – samtidig som man er villige til å lese alt mulig av politiske undertoner inn i enhver mannlig kjendis sine uttalelser. Harry Styles legger ut på Instagram at han elsker og støtter alle sine fans– være de svarte, hvite, homofile, heterofile, ellers transkjønnete. 

Hvis Harry hadde vært Harriet, hadde man kanskje kunne sagt at hovedmålet med innlegget var å få støtte tilbake fra denne svært utvidete demografien, og at innlegget er for vagt for noen reel politisk mening. I stedet klarer Styles, en annen kjendis som er kjent for å holde sine politiske meninger for seg selv, uproblematisk å håve inn takknemlighet for sin vage uttalelse.

Meningsløs pop-politikk

I bunn og grunn er kommersiell, kjendisdrevet pop-politikk meningsløst bortsett fra som et verktøy for kjendiser som ønsker penger fra oss samfunnsengasjerte, og eventuelt som et første innblikk i den politiske diskursen som ligger bak denne utvannede formen for ytringer. Men la nå denne meningsløsheten ikke være betinget på kjønn.