I
kommentarfeltet på Facebook ser man mye rart. Én ting jeg har merket meg, er tendensen til hvor lite rommet er blitt for kritikk. Journalistikk handler om å være kritisk, og særlig til de med makt. De som for tiden besitter stor makt, er den norske regjeringen og dens ministre. Det er derfor helt på sin plass at det regjeringen foretar seg, skal og bør kritiseres. Det samme skal media selv, domstolene, politiet, rettsdommer og andre med makt.
Dersom politikere som Sylvi Listhaug, Erna Solberg, Theresa May eller Donald Trump ikke ble kritisert av media, hadde det vært et symptom på at noe var alvorlig galt. De som har stor makt - inkludert kongelige og kjendiser - skal og bør motta kritiske spørsmål.
Når kritikk blir mobbing
En kritisk vinklet nyhetssak om en politiker eller kjendis, blir likevel ofte tolket som mobbing av sympatisører eller fans. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett folk forsvare innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) med å definere kritikken mot henne som mobbing.
Det samme gjør støttespillerne til Donald Trump. Både Listhaug og Trump vet å bruke kritikken til sin fordel. Støttespillerne forsvarer dem, nesten uansett, og selv gjør de seg til ofre for mobbing. I tillegg går de hardt ut mot andre i offerposisjon.
Kritikken mot tidligere presidentkandidat Hilary Clinton ble derimot tolket som en bekreftelse på ens fordommer og legitimerte videre personhets fra meningsmotstanderne. Så lenge man bestemmer deg for at man liker Trump og ikke Hilary, så er det vanskelig å tenke nyansert og objektivt rundt kritikken som media legger fram.
Clinton var upopulær blant mange (og etter min mening - hovedsakelig på grunn av sitt kjønn), og dermed ble epost-saken mye verre for henne enn det noe som helst annet ble for Trump, selv om det skulle være ti ganger verre.
Bare bla videre
I tillegg til det å definere kritikk som mobbing, avfeier mange kommentatorer andres kritikk. I stedet for å ta kritikken på alvor, ber de deg om å se en annen vei. For eksempel kunne jeg ha skrevet under en artikkel om finansminister Siv Jensen (FrP) at «Jensen tror at skattekutt til de rike vil få flere ut i arbeid, selv om alle rapporter viser at det ikke fungerer.» Da er folk raske med å be meg om å holde kjeft.
Hvis jeg hadde stilt kritiske spørsmål til oljeminister Terje Søviknes (FrP) sin forhistorie under et portrettintervju med han, kan jeg banne på at noen hadde skrevet: «Hvis du ikke liker han, kan du vel bare la være å kommentere.»
Det å være kritisk blir avfeid med at man bør holde seg unna. Resultatet er at den offentlige debatten ikke lenger kan inkludere kritikk.
Personlig og politisk
Et tredje fenomen, og dette er noe vi feminister er svært vante med, er at kritikk mot et samfunnsfenomen blir oppfattet som kritikk mot personlige valg. Et eksempel er vår kritikk av pornokultur og objektivisering. Når vi tar opp disse temaene, tror mange at vi kritiserer kvinner som poserer lettkledd.
Når vi kritiserer intimkirurgi får vi høre at «folk må få velge selv», og når vi kritiserer sexkjøp, får vi høre om de lykkelige prostituerte som ikke har lyst til noe annet enn å selge kroppen sin til menn. Samfunnskritikk blir synonymt med angrep på individuell frihet, noe som står sterkt forankret i det moderne Norge.
Det vi egentlig kritiserer er trender, holdninger og fenomener, ikke enkeltpersoner. At kvinner kan ta sine egne valg, er feministisk. Men det betyr ikke at valgene i seg selv er feministiske. Og vi tror ikke at alle valg er frie fra samfunnets krav og forventninger.
Fri vilje påvirkes av maktstrukturer, tilbud, etterspørsel og livssituasjon. Det er meningsløst å snakke om fri vilje uten å se makthierarkiet bak. Kritikk av disse maktstrukturene er en del av en nødvendig samfunnsdebatt. Uten kritikk av handlingene og ideene vi omgir oss med, blir det utfordrende å tenke nytt.
Kritikk er nødvendig
Konsekvensen av en offensiv holdning til samfunnskritikk er at vi unngår å reflektere over andre sine perspektiver. Dermed er det vanskeligere å utvikle seg i andre retninger og desto vanskeligere å forstå andre sine synspunkter. Å snu det andre kinnet til, som mange oppfordrer til på sosiale medier, innebærer å sensurere eksponeringen av andre sine meninger.
Å definere kritikk som mobbing kan fort være en hersketeknikk. Forskjellen mellom kritikk og mobbing burde være forståelig for de fleste. Når vi lukker ørene for kritikken, mister vi perspektivet, og vi underlegger oss andres makt.
Hva er makt?
En definisjon på makt er: Å få en person til å gjøre noe som den personen ellers ikke ville gjort. Den personen kan være en, eller mange. Det er viktig at vi er klare over hva makt er, og at den også inkluderer overbevisning i form av tanker og handlinger. På samme måte som at maktstrukturer til nesten alle tider har fått kvinner, homofile og fargede til å tro selv at de har mindre verdi.
Å snakke om fri vilje til å ta valg gir liten mening dersom man blir utsatt for overbevisning i et skeivt maktforhold. Maktforskjellene kan være fysiske, emosjonelle, økonomiske, aldersmessige. Viljen formes etter forventninger, krav og idealer - men først og fremst etter hvem som har makten til å definere disse.
Så lenge kvinner nektes utdanning og karriere, må de «velge» å bli i ekteskapet. Så lenge skjønnhetsidealet i stor grad gir henne verdi, og dermed en form for makt (men under menns premisser og definisjonsmakt), må kvinner strebe etter idealet. Så lenge samfunnet forventer at kvinner skal være hjemme med barn, må de «velge» å ønske dette.
Kritikk mot dette premisset blir likevel tolket som kritikk mot personlige «valg», uten at man tar stilling til hvordan disse valgene ble til.
Jeg er bekymret for hvordan vi ser på kritikk i samfunnet. Mange har allerede gitt uttrykk for bekymring over ekkokamre og manglende eksponering for andre meninger. La oss ikke gjøre dette til normen på internett i Norge i 2017.
