I
Line fikser kroppen, NRK P3s nye dokumentarserie om kroppspress, jobber programleder Line Elvsåshagen seg gjennom sine egne kroppskomplekser, én episode om gangen. Tankene hennes om å være «feil» og «for stor» blir støttet opp av statistikk som sier at «halvparten av alle norske jenter på 15 ser på seg selv som for tjukke» og «10% av jenter mellom 17 og 20 misliker puppene mest».
Kroppspress – press på å ha en slank, pen kropp – er et reelt samfunnsproblem. Uendelig med tid og krefter brukes på et uoppnåelig ideal, der negative tanker om hvordan en ser ut raskt tar over hverdagen. «Nå skal jeg eie denne kroppen», sier Line i begynnelsen av første episode. Målet er å finne ut hvordan hun kan bli fornøyd og glad i den kroppen hun har.
«Det sitter i hodet»
Løsningen, forteller de to første episodene, er å vise fram kroppsdelene en har et ambivalent forhold til. For eksempel i episode to er det «pupper» som er tema, og Line utfordrer seg selv til å gå på premiere i en tettsittende topp. De oppmuntrende tilbakemeldingene (terningkast 6 fra Jan Thomas) gjør kvelden til en suksess. Det ligger nok noe i denne metoden – en måte å overkomme usikkerhet på er gjerne å rette opp ryggen, puste dypt, og late som en er mer selvsikker enn det en er – ofte vil den autentiske selvsikkerheten dukke opp underveis – fake it till you make it. Men gjelder dette også kropp?
Line fikser kroppen baserer seg på tanken om at «det sitter i hodet», denne ideen om at du aldri ser bra nok ut. Dermed er det opp til omgivelsene å motbevise deg. Segmentet med skuespiller Ulrikke Falch i første episode formidler nettopp dette – legg ut det du er misfornøyd med på sosiale medier, så vil du kjapt få høre hvor pen du egentlig er. Men alle som innimellom føler seg kjip på grunn av kropp vet at et kompliment fra en god venn sjelden har særlig effekt – føler du deg mislykket, skal det mer til enn «jammen du er jo så fin!» for å snu tankemønsteret.
Det seksualiserte blikket
Å si høyt og tydelig at den vanlige kroppen er bra nok som den er, er en god start. Slik kan vi utfordre tendensen til å kategorisere noen kropper som mer verdifulle enn andre, og ta et oppgjør med et snevert og skadelig kroppsideal. Men det kan ikke stoppe der. I episode to sier Line flere ganger at grunnen til at hun ikke er komfortabel med å vise fram puppene sine, er at hun frykter andres seksualiserende blikk og vurderinger. Dette er en reell frykt, og Line demonstrerer her hvordan jenter og kvinner er eksperter i å se seg selv fra utsiden.
Opp gjennom tidene har kvinnen blitt oppmuntret til å dyrke en ekstrem selvbevissthet. Kunsthistorien byr på flere malerier av nakne kvinner som studerer seg selv i speilet. Bevissthet rundt hvordan kroppen vår framstår og hvilke signaler den sender, er et sentralt aspekt ved det å være kvinne, hevder forfatter og psykolog Susie Orbach. Med framveksten av sosiale medier blir kroppen vår fremste eksportvare – hvem vi er og hva vi står for formidles gjennom kroppen. Line blir fortalt at hun bare ikke må bry seg om hva andre synes, men ironisk nok er det andres positive tilbakemeldinger som gjør henne tryggere.
Hvem har egentlig ansvaret?
Det merkelige er at aktørene som dytter på oss dette kroppspresset, disse seksualiserte blikkene, aldri blir nevnt. Hvilket ansvar har vel ikke motebransjen, magasinene, filmene? Så langt har vi kun fått personlige løsninger på det som på alle måter er et samfunnsproblem. Forfatter Gail Dines har sagt at ”Hvis kvinner våknet opp i morgen og bestemte seg for at de likte kroppene sine, ville mange industrier gått konkurs”. Reklameindustrien trenger at vi er misfornøyde med oss selv – bare slik kan vi konsumere produkter vi egentlig ikke trenger, i håp om å bli like fine som modellen på plakaten. Å like kroppen sin – slik serien legger opp til – er helt klart en kraftig form for protest, men trenger hjelp fra litt samfunnskritikk for å virkelig slå gjennom: hvorfor finnes kroppspress? Hvem skaper det og hvem tjener på det?
Etter to episoder er jeg nemlig mer, ikke mindre, bevisst på kroppen min. Det virker nesten som målestokken for hvor komfortabel du er med kroppen din, er avhengig av hvor mye du tør å vise fram. Er det kun lov å gå i løse klær hvis du når som helst kan hive dem av deg og løpe rundt i undertøyet? Jeg vet jeg overdriver. Allikevel er det noe som skurrer når kroppen din på ny skal bli avgjørende for livet ditt, bare denne gangen skal du akseptere den slik den er – elske den, til og med. Oppskriften innebærer mer selvbevissthet og mer opptatthet rundt kropp og utseende. Ordene som brukes om hverdagskroppen dreier seg fremdeles om det ytre: den er vakker, den er fin. Hva med å slutte å forvente at vi skal «elske» kroppen vår? I dag oppleves kropp som en fremmed, fysisk plass vi må erobre tilbake fra en maktsyk skjønnhetsindustri. Selv om intensjonen er god, fortsetter serien å betrakte kroppen som et skuebilde, noe som skal vises fram for andre.
Plasserer nok en gang kropp i sentrum
I The New York Times kunne en nylig lese en sak om trenden med tildekte og for store klær. Konservative klesplagg har for mange kvinner blitt en måte å frigjøre seg fra det mannlige blikket som konsekvent seksualiserer og objektiviserer. Kroppen blir litt «glemt» i plagg som ikke konsekvent understreker ulike kroppsdeler, og det blir lettere å ta plass med meninger og kunnskap når en samtidig slipper å tenke på hvordan kroppen framstår. Selvfølgelig – kvinner skal få gå i akkurat det de vil uten å bli redusert til kropp, men artikkelen fungerer som en fin motvekt til tanken om at løsningen på kroppspress er mer kropp.
Det er helt strålende at NRK setter av en egen serie til å belyse og hylle den naturlige kvinnekroppen. Etter to episoder sitter jeg allikevel frustrert igjen over hvordan serien utfordrer presset. Retorikken rundt å «ta tilbake» kroppen sin, om å selv definere hva som er pent og attraktivt, høres revolusjonerende og forfriskende ut. Men tiende gangen du hører at kropp er topp uansett hvordan den ser ut, virker det ikke lenger troverdig.
Problemet er ikke våre egne negative tanker om oss selv, men århundrer med propaganda om at det mest avgjørende i en kvinnens liv er hvordan hun ser ut. Serien jobber hardt med å flytte blikket fra modellene og over på hverdagskroppen, men ved å plassere kroppen nok en gang i sentrum av livene våre, ender den opp med å forsterke ideen om at identiteten vår er uløselig knyttet til hvordan den framstår og hvilket forhold vi har til den.
