N
år vi prater om privilegier er det ofte for å kommunisere at vi føler oss heldige eller spesielle: ”jeg er så privilegert som får leve ut drømmen min om å hinke Norge på langs!” Å sette fokus på positive aspekter ved livet, jobben, familien eller hva som helst annet er selvfølgelig supert (og forskning viser at det skaffer deg både lengre liv og lavere blodsukker, hurra!), men privilegier har faktisk et enda viktigere bruksområde: å redusere diskriminering og motvirke systematiske ulikheter.
I dagligtalen, når vi bruker ordet privilegert i betydningen heldig, glemmer eller overser vi lett den andre halvdelen av sannheten, nemlig dette: når vi føler oss heldige, er det fordi vi vet at ikke alle har det på samme måten – noen er uheldige eller mindre heldige. Hvis du ser nærmere etter, vil du også oppdage at det ikke handler om å være heldig – om flaks – men om hvordan samfunnet er organisert sånn at noen nyter godt av fordeler som ikke er tilgjengelige for andre. For eksempel er det ikke lenge siden samkjønnspar fikk rett til å adoptere, og før det var adopsjon et privilegium forbeholdt folk med et partner av motsatt kjønn. Det blir feil å si at samkjønnspar var uheldige.
Tre privilegerte identiteter
For å vise hva jeg mener, har jeg tenkt å bruke meg selv som eksempel. Her er tre av mine privilegerte identiteter, det vil si tre kilder til fordeler jeg mottar bare fordi jeg tilhører en gitt sosial kategori.
Økonomi: familien min har alltid hatt et komfortabelt inntektsnivå, og jeg har aldri manglet ting jeg trengte til skole eller fritidsaktiviteter. Det er dessverre fort gjort for meg å glemme at dette ikke gjelder alle, og plutselig tar jeg meg selv i å tenke nedsettende om folk som bare spiser fast food og ferdigmat. Fordi jeg ikke er vant til å måtte velge mellom sunn mat og mat jeg har råd til, glemmer jeg at mange må gjøre det og dømmer dem for et valg som er utenfor deres kontroll. Økonomi kan påvirke helse, utdanningsmuligheter, jobb, fritid og politiske preferanser. Det er mitt ansvar å huske på at ikke alle har samme økonomiske bakgrunn som meg, og at det derfor er mye jeg ikke vet om hvorfor andre velger som de gjør.
Farge: jeg er hvit, og selv om diskriminering basert på etnisitet er forbudt har jeg fortsatt utallige fordeler på grunn av fargen min. Forskning viser at arbeidsgivere vurderer hvite kandidater som bedre kvalifisert enn kandidater med annen farge, selv om de formelle kvalifikasjonene er identiske. I rettssystemet får hvite tiltalte lettere straffer enn ikke-hvite. Folk spør meg ikke hvor jeg kommer fra, og de ber meg ikke om å snakke på vegne av alle hvite. Politikken, akademia og media er fulle av folk som ser ut sånn som meg, og representasjonen er mangfoldig. Det er lettere å være hvit i Norge enn det er å ha en annen hudfarge, og jo mer jeg vet om hvordan og hvorfor det er sånn, jo mer kan jeg bidra til å endre det.
Seksuell orientering: jeg er heteroseksuell, så jeg slipper at folk blir overraska over kjønnet til partneren min. Hvis jeg har lyst til å bli forelder kommer ingen til å stille seg kritiske til barnets oppvekstsvilkår. Underholdningsindustrien er full av komplekse karakterer med min orientering, og de er nesten alltid i hovedrollen. Folk tror ikke at de vet ting om meg og livet mitt bare fordi de vet at jeg er heterofil. Min orientering er normen i samfunnet. Dette er bare noen få av mange privilegier jeg har fordi jeg er hetero, og mest sannsynlig er det 500 mer dagligdagse ting som jeg ikke har kommet på. Det er fordi jeg slipper å tenke på det, men jeg MÅ tenke på det hvis jeg vil være en del av løsningen: jeg må for eksempel si ifra når noen drar en vits om å være homofil. Det er et privilegium å la en vits passere fordi den ikke sårer meg personlig, men mange har ikke det privilegiet, og derfor er det mitt ansvar å si ifra uansett.
Et bedre samfunn for alle
Det er viktig å huske på at alle er privilegerte på noen måter og ikke på andre. For eksempel er jeg hvit, heterofil og økonomisk stabil, men jeg er ikke mann. Det betyr at jeg opplever vanskeligheter som menn ikke opplever, for eksempel å få slibrige kommentarer på bussen. Samtidig opplever jeg ikke, som en ikke-etnisk nordmann kanskje vil oppleve, å få nedsettende kommentarer på bussen fordi han ikke er hvit.
Det betyr at når noen ber meg om å ”check my privilege” – å ta et steg tilbake og undersøke om privilegiene jeg nyter godt av gjør at jeg tar feil (for eksempel hvorfor noen spiser mye fast food) – mener de ikke at jeg aldri kan mene noe om noe som helst, men at i akkurat denne situasjonen bør jeg lytte til andre for å lære om opplevelser jeg ikke kjenner til. I en annen situasjon kan det være at jeg må be noen om å sjekke privilegiet sitt, for eksempel en mann som snakker om hvordan kvinner ”burde kle seg”, fordi jeg vet mer om hvordan det er å bli seksuelt trakassert enn de aller fleste menn.
Jeg nevner dette for å understreke at prat om privilegerte identiteter ikke er et verktøy for å finne ut hvem det er mest synd på, men for å finne ut hva hver og en av oss kan gjøre for å skape et bedre samfunn for mennesker som har andre opplevelser og identiteter – det vil si et bedre samfunn for alle!
Hvis du har lyst til å lære mer, anbefaler jeg denne artikkelen. Hvis du foretrekker å lese norsk, har spørsmål eller har lyst til å diskutere tanker, send meg gjerne en mail!
