I
essayet The Women’s Movement, publisert i 1972, beskriver den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didion datidens kvinnebevegelse som preget av en ungdomskultur hvor kvinners frihet var definert som muligheten til å leve en evig ungdom i en stor by. Den frie kvinnen skulle kunne ha det gøy og være noe annet enn en datter, en kone og en mor.
I retrospekt virker det som dette idealet, seinere, fant flere inkarnasjoner i TV-seriene Sex og Singelliv (1998-2004) og The Bold Type (2017- ). «[T]o play out my college girl's dream. I am going to New York to become this famous writer. Or this working writer. Failing that, I will get a job in publishing.» er en tanke som Jane Sloan, den nye Carrie Bradshaw, kunne ha hatt i en mulig flashbacksekvens i The Bold Type. Men disse ordene, fra en skilt trebarnsmor, ble sitert av Didion for nesten femti år siden.
Betydningen av Jo. I lys av regissøren Greta Gerwigs filmadaptasjon (2019) av Louisa May Alcotts bok Little Women (1868-1869) virker det som bildet av den frie kvinnen som en ung og kreativ urban kvinne er mye eldre enn tidlig 1970-tall. Gerwig, som tidligere har regissert filmen Lady Bird (2017), et portrett av en ung kreativ kvinne som til slutt oppfyller sin drøm om å flytte til New York, fremhever historiens hovedkarakter, Jo March, som en ung kreativ kvinne med skjønnlitterære ambisjoner som flytter til New York og bor der i en viss periode. Likheten mellom Lady Bird og Jo March er slående.
Gerwig definerer dem som beslektet i et intervju når hun sier: «I think that the future spoke through Louisa May Alcott. I think that there’s a straight line from her to me. I don’t do what I do, unless she did what she did. We can, because she did. That’s just the truth. And I don’t think the 20th century would have unfolded in the way that it was with female creatives if she hadn’t written this».
I essayet The Women’s Movement kan det virke som om Didion ser ned på de unge kvinnene som flytter til New York eller andre store byer, som for eksempel Oslo, med drømmer om kreative karrierer som skribent eller kunstner – i det minste, innenfor kultur. Dette er et paradoks siden Didion, på linje med forfatterne Susan Sontag og Siri Hustvedt, sannsynligvis er forbilder for flere av disse unge kvinnene; personer som klarte å oppnå det de ser ut til å strebe etter – å bli en vakker, lærd, intelligent og velstående kvinne som lever av å dele sine oppfatninger og meninger, og kjenner få grenser. Dessuten, i 1956 var Didion også en ung kreativ kvinne som flyttet til New York.
Begrensende eller myndiggjørende. Likevel tror jeg at Didions paradoksale nedlatenhet er preget av medlidenhet, og at det hun beklager først og fremst er det å se unge kvinner lete etter frihet i det som hun, gjennom sin private studie av kvinnebevegelsen, har kommet til å oppfatte som en klisjé, nemlig: den unge og kreative urbane kvinnen. Er det mulig å finne frihet i en klisjé? Kan unge kvinner sies å være frie fra et undertrykkende patriarkat når de klarer å produsere seg selv som en ung og kreativ urban kvinne? Svaret er ikke enkelt. Didion tviler tydeligvis på det. Gerwig, for sin del, ser ut til å tilskrive klisjéen en myndiggjørende (empowering) egenskap, når hun håper at hennes versjon av Little Women vil oppfordre folk til å skape.
I et intervju forteller Gerwig: «I always joke about this, but I truly feel like Little Women is my superhero origin story. It is the radioactive spider that bit me, that made me wanna be a writer, a director, to have these big dreams. So, I think that from then till now, it continues to be the book and the character that girls who are ambitious move towards, because it is our original lady who said I wanna write, I wanna make, I wanna be the best, biggest I can be.»
Slik jeg forstår det, er det Jo March Gerwig kaller «our original lady»: den opprinnelige unge og kreative urbane kvinnen som vekker ambisjoner hos noen unge jenter, i hvert fall etter at disse allerede er i posisjon til å fortelle sin suksesshistorie.
Halvveis mellom Didion og Gerwig kunne man si at klisjéen om den unge og kreative urbane kvinnen er potensielt like begrensende som myndiggjørende, og at hvis den unge og kreative urbane kvinnen er en myndiggjørende klisjé er det a priori kun på et individuelt plan.
Selvfølgelig kan en ung og kreativ urban kvinne være mer i stand til å tale for kvinners frihet og rettigheter enn andre kvinner. Men hun kan også redusere feminismen til et spørsmål om individuell ambisjon og suksess. Man kan egentlig lure på om dette er det som skjer i Greta Gerwigs Little Women, i den grad Lady Bird er en klisjé som spiser det som man kan anse som det originale bildet denne klisjéen ble avledet fra, nemlig: Jo March.
Kilder:
Joan Didions essay The Women’s Movement er tilgjengelig på nett: https://www.nytimes.com/1972/07/30/archives/the-womens-movement-women.html
Intervjuet The Cast of 'Little Women' Talk Group Texts, Fancy Wardrobe & Meryl Streep, Fandango All Access, 19.12.2019, hentet fra: https://www.youtube.com/watch?v=VkBxwVRu2Ps
Intervju med Greta Gerwig Interview - Little Women (2019), HeyUGuys, 07.01.2020, hentet fra: https://www.youtube.com/watch?v=KtWosqIy2Bg
