A
ntologien Ulyd (2018) inneholder tolv tekster fra nordiske feminister: forfattere, litteraturvitere, kritikere, kunstnere, aktivister, redaktører, forelesere, formidlere, podcastere, lyrikere. Kvinner.
Tittelen Ulyd refererer til kvinners stemmer som støy – det kan forstås i to retninger: både det som patriarkatet avfeier som kaklende sladrekjerringer, og lyden av kamprop og kvinnekamp.
I feministisk teori omtaler man selve språket som kjønnet, da det er skapt av og for menn. For at kvinner skal kunne kommunisere sine erfaring må de bruke et språk som ikke er utviklet for å gi rom til denne erfaringen, og resultatet er at vi har et ubrukelig komunikasjonsverktøy som aldri vil kunne formidle adekvat.
Kvinner er, by default, kneblet. Likevel - kvinner kommuniserer jo. Og tross kvinners evne til å kommunisere med et utilstrekkelig språk, er kvinner untestengt fra kanon, politikk og offentlig debatt. Det er åpenbart at kvinners kommunikasjonen ikke når fram gjennom det patriarkalske støyfilteret. Denne problemstillinga er en tydelig rød tråd i antologien.
Ulyd består av dypdykk i sosiolgisk teorisering og tenknig rundt temaer og teorier som den hvite sinte mannen, den lidende kvinnen, interseksjonalitet, privilegerte kvinner, brune kvinner, marxisme, binære motsetningspar, postkolonialisme.
Antologien er en veldig god introduksjon til feministisk tenkning, og den peker ut veien videre. Tenkere, forfattere, kunstnere, historikere, musikere, aktivister: Carol Anderson, Frantz Fanon, bell hooks, Michel Focault, Claudia Jones, Zadie Smith, Helene Gauåker, Gertrude Stein, Yayoi Kusama, Pipilotti Rist, Monáe, Buck Angel – tekstene er en utømmelig kilde til å lære, oppdage nye helter.
Flere av essayene inneholder personlige historer som er vonde å lese om. Å anvende sosiologisk og feministisk teori på sitt eget traume for å sakte men sikkert vikle seg ut av det, leite seg fram igjennom labyrinten av skam og selvforakt, virker som et terapautisk grep. Dette grepet illustrerer veldig godt hvordan det personlige, intime, er politisk og allmenngyldig. Vi får også personlige historier om det å bli mor, hvordan det er å være muslim og kvinne, og om at det å bære på en nedarva historisk skam er synonymt med å være kvinne.
Ikke alle forfatterene mestrer like godt å blande sjangere, og det kan oppleves som klønete når man støter på poetiske personlige skildringer midt i en ellers prosaisk og faglig tekst. Dog fungerer dette grepet godt i de aller fleste tekstene. Noen essays består også av en del rotete synsing, mens følgende tekster utmerker seg som hjørnesteiner i samlinga:
Den tredje mogeligheita av Olga Ravn, oversatt fra dansk av Ida Solberg, handler om hekseprosessene og er fullstendig fascinerende. Ravn skriver hypnotisk godt om forfølgelsen og henrettelsene av kvinner som kryssa grensene for sitt kjønn og trådte ut av sin underlegne, kroppslige posisjon, og inn i mannens terretorium: fornuften.
Vulvadiologer av Nora Mehsen er en kraftfull tekst om å ha et ambivalent forhold til sitt eget kjønnsorgan. Å gjenkjenne de kapitalistiske maktstrukturene som tjener på at jenter opplever så sterk aversjon mot sin egen vulva at de opererer helt friske kjønnsorganer, er ikke det samme som å ikke la seg påvirke av presset. Penismisunnelse, biomakt, sinne: «Men det er ikke enkelt å være sinna, all den tid kvinner er omsluttet av et lolitansk imperativ der kjønnslig mangfold blir ansett som patologi».
Ulyd bør leses. Antologien er full av bredde, historisk perspektiv og visdom, og den blottlegger mange av de undertrykkende mekanismene i samfunnet. Ikke minst vil forfatterne samle det mange i dag opplever som en fragmentert feminisme, og Ulyd etterlyser og understreker viktigheten av samhold. Feminisme finnes ikke uten solidaritet.
