D
atoen var 15. juni: andre sesong av reality-serien Queer Eye ble sluppet på Netflix og for min del var det duket for seriesluking på høyeste nivå. Queer Eye skuffet ikke. Sesong to fungerte som en varm klem etter en lang og travel uke, akkurat slik som sesong én hadde.
Nettopp derfor passer Queer Eye ikke egentlig til lange maraton. Opplegget er forfriskende enkelt: fem skeive menn reiser rundt i sørstatene og gir en ytre og indre makeover til noen som virkelig trenger det. Det finnes unntak, men dem som oftest er målgruppen til disse livsstilguruene er heterofile menn.
Serien er noe man med fordel kan spare til man virkelig trenger den. Man får i tillegg ikke med seg seriens få svakheter, som blir tydeliggjort gjennom episodefråtsing.
Radikalt lite radikalt. Queer Eye er hovedsakelig godhjertet, intelligent og morsom. Det er ikke en revolusjonerende eller radikal serie, men samtidig er det noe revolusjonerende og radikalt med en skeiv serie som er nettopp kovensjonell. En av seriens sterkeste sider er måten den fremstiller de fem homofile livsmentorene som unektelig skeive, menneskelige, morsomme, forskjellige og helt normale.
Vennskapet mellom Fab Five (fellesbetegnelsen på livsmentorene) er elektrisk – de gråter sammen, de ler sammen og de gir hverandre ris med sex-leketøy sammen. Vi som seere blir med på hele reisen, og blir dypt overbeviste av hver eneste makeover.
Naivt. Men seriens harmløshet kan også ha motsatt effekt. Budskapet, som står i sentrum i hver eneste episode, er at man skal gå utenfor komfortsonene sine, og våge å ta grep for å gjøre seg selv og omgivelsene sine bedre.
Derfor har begge sesongene av Queer Eye fokusert en god del på «helter» som er hvite, konservative, eldre menn. Poenget med dette har vært å vise at fem homoseksuelle queens absolutt kan komme overens med Trumps Amerika. Dette poenget har vært såpass vagt at det for det meste har vært relativt uproblematisk.
Men den underliggende ideen om at det å møte skeive, eller svarte, eller kvinnelige mennesker med åpenhet er det samme som å møte Trumps støttespillere på samme måte, er ikke uproblematisk.
Dette poenget ble det gjort mest ut av i episode tre i sesong en, hvor kulturmentor Karamo hadde en kort, overfladisk samtale med episodens «helt», en Trump-støttespiller som også var politi.
Konklusjonen ble at både Karamo og politimannen var mennesker, og at både Black Lives Matter og politistyrken var misforstått og menneskelige.
Tilbake til kirken. Noe av den samme tematikken kommer opp i den første episoden av sesong to, hvor den dypt kristne Tammye ønsker at hennes homofile sønn skal komme tilbake til kirken, etter at han forlot både den og henne fordi de ikke kunne akseptere at han var skeiv. Tammye har siden forsonet seg med sønnen, og har en fin samtale med ham, hvor hun spør om hans tilgivelse for at hun ikke klarte å gi ham den ubetingete kjærligheten han fortjente.
Tammyes sønns problem blir også gjenspeilet i Bobby, seriens altmuligmann og designer. Han vokste også opp i et konservativt, kristent miljø og lovet seg selv å aldri sette sin fot i en kirke igjen. Disse to mennenes erfaringer gjenspeiler utallige andres, men i serien blir det fremstilt som et problem. Queer Eye handler om åpenhet og dialog – selv når du har vokst opp med torturen av å oppdage at familien, vennene og religionen din sin kjærlighet slett ikke var så ubetinget som du først trodde.
Det er helt fint og forståelig at du ble sint og lei deg for det, forteller episodestrukturen oss, men nå er det på tide å gi slipp på disse negative følelsene og gå tilbake til kirken. Her er det noe som skurrer litt for meg. Det går fint an å gi slipp på sinne og hat som tynger, og samtidig ikke være klar for eller interessert i å tilgi menneskene som skadet en så dypt eller å tilgi religionen som fortsatt ikke har tatt sitt oppgjør med den skaden.
Det er altså i sin higen etter å møte begge partene i et splittet Amerika at Queer Eye av og til viser sin svake side. De individuelle mennene som dukker opp på Queer Eye og som har stemt på Trump, men er mennesker likevel, er mer symboler på menneskehetens evne til kognitiv dissonans enn symboler på at Trump-fraksjonen av den amerikanske politikken er ålreite folk.
En frustrert kjærlighetserklæring. Til slutt: ingen anmeldelse av Queer Eye kan være fullstendig uten en avstikker for å diskutere Antoni, den greske yoghurtens største fan. Er han god til å lage mat, eller ikke? Hva ligger bak den utrolig pene fasaden? Hvorfor er han så stiv, men likevel så karismatisk?
Flere har poengtert at det av og til kan bli direkte flaut å se på at Bobby gir episodens «helt» et helt nytt hus, og deretter får se et klipp av at Antoni lærer dem å lage guacamole med gresk yoghurt i.
Men det er ikke lettvintheten av maten som irriterer meg – det er hvor upraktisk den er. For til syvende og sist virker Antoni litt snobbete, og det vises i matlagingsvalgene han tar. Hva er tankegangen bak å lære en bartender og tobarnsfar å lage hjemmelaget pasta? Ei heller klarte Antoni å skjule skrekken sin når den italienske kokken som står for opplæringen forteller at moren hans pleide å servere den med ketchup. «Nothing wrong with that», sier Antoni, noe nedlatende, etter at forferdelsen har gitt seg.
Så kommer episode syv, hvor atten år gamle Sean lærer å lage den «perfekte» omeletten. En overbeskyttet attenåring trenger ikke å lage omeletter på Michelin-nivå, han trenger en grunnforståelse for hvorfor grønnsaker bør være en del av kostholdet.
Verdig oppfølger. Alt i alt er Queer Eye sesong to en tro kopi og verdig oppfølger til sesong én (noe som ikke er så rart, i og med at de filmet begge sesongene samtidig). Har du behov for en visuell kopp te? Slå deg ned i sofaen og finn frem denne serien.
