E
n ung norsk-pakistansk jente blir tvangssendt til farens hjemland Pakistan. Hvorfor? Livet som norsk tenåringsjente har gått for langt, mener foreldrene. Norsk kjæreste, festing og magetopper. Nisha, spilt av Maria Mozhdah, får stadig bemerkninger fra foreldrene om at hun ikke lever opp til den tradisjonelle pakistanske kvinnerollen. En kveld kidnappes Nisha av faren (Adil Hussain) og broren. Det er bestemt. Hun må på et dannelsesopphold i Pakistan. Livet i Pakistan er ment å skyve Nisha tilbake igjen på den «rette veien», men det pakistanske feminitetsidealet er trangt å bevege seg i, og etter noen måneder er Nisha tilbake i Norge. Ingenting vil noen gang bli det samme igjen.
Forsoning og forståelse
Selv om den nye spillefilmen Hva vil folk si er fiksjon, har filmens historie likhetstrekk med regissør Iram Haqs personlige erfaring fra den gangen da hun selv ble sendt til Pakistan for å lære om pakistansk språk og kultur. Da hun kom hjem igjen brøt hun med familien sin. Etter at faren hennes ble syk i voksen alder opprettet de to kontakten på nytt, og Haq kom faren nærere enn noen gang. Hun fikk endelig lære hvorfor faren hadde tatt de valgene han hadde gjort da hun var tenåring.
Med utgangspunkt i forholdet til sin egen far skaper Haq i Hva vil folk si en forsonende forståelse til farskarakteren. Haq var til stede ved førvisninga av Hva vil folk si, og uttalte at hun har et stort hjerte for faren og foreldrene til Nisha. Hun etterlyste også mer kunnskap, styrket tillit mellom mennesker og relaterte programmer som kan hjelpe jentene og guttene som lider under negativ sosial kontroll slik som Nisha i filmen.
Skam og seksuell kontroll
«Jeg har ikke gjort noe galt», gjentar Nisha for faren flere ganger. Hun beskyldes for å ha hatt sex med den norske kjæresten sin og senere for å ha «forført» en gutt i farens familie i Pakistan. Hva vil folk si konfronterer det moralske ansvaret jenterollen bærer i seg. Skam er den store sanksjonsmekanismen som er i sving her. Familie og slektninger er stadig ute med bemerkninger om at Nisha «ikke eier skam». Skamløshet er en synd. Seksuell frihet er en synd. Den romantiske kjærligheten er en synd. Det kulturelle blikket på kvinnen blir gjennom filmen dramatisk avslørt: hun eier ingen kontroll over sin seksualitet eller sine handlingsvalg.
Farens straff av datteren er uformell, men like fullt en demonstrasjon av hans maktposisjon i kraft av å være mann med en legitim autoritet til å kontrollere kvinnene i sitt liv. Nisha stemples som moralsk forkastelig, ei «tispe». De rundt henne lager sin sannhet om henne og bygger en hatefull fortelling om hennes seksuelle skamløshet.
Spark til storsamfunnet
Hva vil folk si er ikke bare en film som diskuterer et minoritetsmiljø. Filmskaper Haq evner å vise hvordan også storsamfunnet feiler i å se og gjøre det som trengs. I filmen er familien og Nisha involvert med barnevernet, og her får Haq sparket inn en subtil kritikk av systemene rundt barna i samfunnet vårt som er ment å sørge for deres trygghet og frihet.
Det er heller ingen enkel situasjon for barnevernsrepresentantene som sitter rundt bordet med Nisha og prøve å få henne til å åpne seg. Hun hadde det kjempefint i Pakistan, forteller hun til de hvite, velkledde damene. Og nei da, hun ble ikke sendt dit med tvang. Foreldrene har truet Nisha til å lyve, hun har allerede skapt vanære over familien sin, det eneste hun kan gjøre nå, er å ikke forverre situasjonen.
Frykten
«Vi blir ikke bedt i brylluper lenger», «vi kan ikke se noen i øynene lenger», slik beklager foreldrene seg til Nisha og gjør det klart hvordan hun har ødelagt for familien – kanskje for alltid. Og det er her vi er inne ved en av de viktigste nervene i filmen: frykten foreldrene har for å måtte føle den voldsomme smerten i å se barnet sitt mislykkes. Av dette kommer den sterke kontrollen, de høye kravene og ambisjonene om «god utdannelse» og sømmelig atferd. En individuell og privat frykt.
I tillegg har en frykten som overskrider det private og berører hele storsamfunnsnivået: frykten for å miste det Nishas familie kanskje opplever som sitt eneste nettverk og fellesskap; tilhørigheten til minoritetsmiljøet de er en del av. I filmen omgås familien kun andre med indisk/pakistansk bakgrunn. Tilknytningen til majoritets-Norge virker svak. Nishas far formaner datteren sin om at hun ikke må leve livet sitt som «de vestlige idiotene», «da blir du sprø - og ensomheten vil ta deg», belærer han henne. Dette er ment som en advarsel i omsorgsfullhetens tegn for datteren og hennes framtid, men er samtidig et vitnesbyrd om at farens identitet ligger i et innvandrermiljø heller enn i storsamfunnet. Med et møkkete rykte og en brukket ære har han og resten av familien ingenting enn slektninger i to land langt borte.
Der den kollektive viljen står sterkest
Hva vil folk si snakker til vårt individualistisk orienterte samfunn på en sjeldent aktuell og konfronterende måte. Når far- og datterkarakter betraktes i sin helhet, står seeren igjen og ser at det kollektive konseptet «familieære» er mektigere enn noen av familiemedlemmene alene.
Mennesker gjør valg kontinuerlig gjennom livsløpet, noen store, mange små. Faren til Nisha gjør et stort valg om å sende datteren sin som han elsker så dypt til et fremmed land mot hennes vilje. Spørsmålet er om valgene vi gjør er frie? Et spørsmål som ligger og murrer mellom linjene i gjennom hele filmen, som en avgjørende vekt som enten velter oss over i sympati med faren eller over i en sterk mistro til og fordømmelse av ham. Poenget til Haq er det samme som det sosiologiske poenget om at mennesker er produkt av sitt samfunns normer og verdier. Valgene mennesker gjør er rammet inn av den kulturelle konteksten de beveger seg i, dermed kan de aldri forstås som fullstendig frie.
Et direkte budskap til storsamfunnet
Haq har uttalt til A-magasinet at hun håper en forståelse for det forventningspresset faren utsettes for og den frykten han har i seg kan få folk som går og ser filmen til å identifisere seg med ham. Dette er både kontroversielt og interessant på samme tid. Haq beveger seg på balansevippen mellom å rettferdiggjøre og svartmale. Ingen av delene er hennes hensikt når hun maner fram en forståelse av den parten (nemlig foreldrene) som vanligst møtes med fordømmelse og intoleranse av den norske majoritetskulturen. Haq ønsker å være en brobygger mellom en foreldregenerasjon og barna av denne, og det på tvers av majoritet og minoritet – det er slik integreringen kan lykkes med full virkning. Forståelsen Haq snakker om handler ikke om aksept og godkjenning av negativ sosial kontroll, ikke om å heie på undertrykkelse av jenter. Den handler om noe som går dypt i oss; en konfrontasjon med motstanden inni oss mot det ukjente og fremmede som nettopp stenger for evnen til å forstå og vise handling.
Hva vil folk si belyser flere dagsaktuelle problemstillinger; den berører både integreringsutfordringen mellom majoritet og minoritet, negativ sosial kontroll og ryktesamfunn, skam og skamløshet og kjærligheten mellom far og datter. Haq har laget en intenst følelsesladet film som vi alle har mye å lære av.
Optimisme og kjærlighet
I filmens avslutningsscene er det allikevel den gode kjærligheten som står igjen til slutt. Dermed er Hva vil folk si et optimistisk og håpefullt utrop til det samfunnet vi lever sammen i i dag og som vi skal bygge videre til noe bedre i morgen. Etter filmvisningen var det flere publikummere i salen som ville takke Haq for den viktige filmen hun har laget. Jeg takker også – for en film! En film med en sterk oppfordring til mot og kjærlighet.
