I
sommer bladde jeg gjennom menyen til strømmetjenesten Netflix uten å finne noe som interesserte meg. Så jeg bestilte et abonnement på HBO Nordic. Etter å ha sett Handmaid´s Tale, Big Little Lies og Casual Vacancy, bestemte jeg meg for å begynne på Girls, en serie som jeg vet en del feminister har snakket godt om.
Obs! Inneholder spoilere.
Girls er laget av Lena Dunham, en ung, selverklært feminist fra New York, som også spiller hovedpersonen Hannah Horvath i serien. Fra premieren i 2012 har serien levert seks sesonger, og takket for seg nå i vår. Ingenting er bedre enn å kunne se en lovprist serie fra begynnelse til slutt, men møtet med forventningene om en feministisk og empowering serie endte med måping.
Menn som bryter grenser
Det første jeg la merke til er alle de problematiske tingene mennene i denne serien gjør. Vennene Ray og Charlie finner Hannah sin dagbok og leser høyt fra den til et helt konsertpublikum; kjæreste/ikke-kjæreste Adam later som om Hannah er en 12 år gammel jente når de har sex(!); Ray forteller Hannah hvordan hun bør kle seg; venninnen Marnie blir klådd på av gamle menn på jobb uten å stoppe dem; Ray mener at Marnie trenger å bli «pult» for å slutte å være så sur og Adam BRYTER seg inn hos Hannah midt på natten etter å ha blitt dumpet.
En av de mest problematiske scenene er da Adam forteller om den gangen han ble avvist av en jente på barneskolen, men «tar» henne på plenen i skolegården mange år senere. «Der lærte jeg henne en lekse,» sier han og gestikulerer at han jokker på henne som straff for avvisningen. Hannah reagerer med å lovprise ham for fortellingen, som han har tenkt å framføre som et teaterstykke.
I sesong to STENGER kunstneren Booth Jonathan Marnie inne i et lite rom og tvinger henne til å se på fæle bilder før han slipper henne ut igjen. Men i stedet for å bli sint og å forlate ham, har Marnie sex med ham etterpå.
Senere i serien dater Adam en kvinne og beordrer henne til å krype på alle fire til senga. Der tar han fullstendig kontroll over henne seksuelt, og det ender med at han får utløsning på brystene hennes, mot hennes ønske og til tross for at hun ber ham stoppe. «Jeg vet ikke om jeg likte dette», sier hun. Men i neste episode er de fortsatt sammen, glade og fornøyde, som om ingenting har hendt.
Kvinner mot kvinner
Mennene i denne serien, med unntak av homofile Elijah og svarte Sandy, unngår mye kjeft for det de sier og gjør. Det er merkverdig at kvinnene sjeldent sier i fra til Ray, Adam og de andre hvite, heterofile mennene, mens de ikke har problemer med å si fra til hverandre.
Faktisk viser denne serien stort sett kvinner som blir sinte på andre kvinner. Hannah har en forfatter-nemesis fra studietiden som hun hater på grunn av hennes suksess. De skværer opp underveis, men kranglingen om menn, sex, jobb og forhold fortsetter mellom de fire kvinnene helt til siste episode.
I stedet for å utfordre handlingene til mennene i serien, langer de mest ut mot hverandre og mot andre kvinner. For eksempel bruker hovedpersonene svært kvinnefiendtlige skjellsord. Hvor ble det av den feministiske søstersolidariteten?
Ingen skam
Disse sidene ved serien har i liten grad blitt tatt opp i debatten som Girls har skapt. Serien er stort sett blitt kritisert for å mangle etnisk mangfold og for å være feministisk på hvite middelklassekvinners premisser. Det er jeg helt enig i. Men kritikken bør ikke stoppe der. Kvinnefiendtligheten er også tilstedeværende i Girls allerede fra første episode.
Ikke alt er kritikkverdig med denne serien. Dunham skal ha ros for å vise mangfoldige kvinnekropper. Jeg elsker hvordan Hannah går rundt halvnaken uten at det er noen greie, og uten at Hannah skammer seg over det. Vi får se ekte mennesker med alle deres feil og mangler, der de gjerne ligger i sofaen i bare underbuksen.
Dunham er ikke redd for å gjøre seeren irritert på hovedpersonene. De tar mange dårlige valg og kan være både plagsomme og tåpelige. Kvinnene er ikke utelukkende snille og gode, og det er positivt at Girls vektlegger kvinnelig lyst og seksuelle uttrykk hos kvinner med normale utseender. Men sexscenene viser samtidig i stor grad penetrering der de kvinnelige karakterene ikke stiller like mange krav til egen nytelse.
Kanskje prøver Dunham å vise at hvite menn slipper billig unna framfor kvinner. Kanskje er måten kvinnekarakterene reagerer og oppfører seg på, realistisk. Men jeg vil gjerne se at de har styrke til å stå opp for seg selv når de behandles urettferdig, og at de faktisk tar et oppgjør med ugrei atferd.
Identitet
De siste sesongene er vesentlig bedre enn de første. Der får vi servert mer dyperegående temaer og problemer i kvinners liv – som abort, seksuell trakassering, amming og graviditet, underlivsproblemer og HPV-virus. I tillegg tar serien homofili på alvor. Selv om de to homofile karakterene i denne serien får svært mye pes for at de har deltatt i heterofile forhold, blir deres identitet tatt mer alvorlig utover i sesongene.
Kanskje er det nettopp identitet Girls handler om. Hva vil de i livet, hva er deres ambisjoner og drømmer? Kan de oppnå disse i New York? Og hvilke valg må de ta? Dette er de tøffe 20-åra hvor man gjerne ikke har svaret på alt. Og det skildrer serien svært godt.
