A
llerede i første episode er Hannah Baker, seriens mest sentrale karakter, død. Hun er for alltid, uopprettelig og absolutt, borte for godt. Likevel er det hennes stemme som gjennom seriens 13 episoder forteller om hendelsene som ledet henne til en selvpåført død.
På begge sider av liv og død
Netflix kategoriserer sin nye serie som «en mørk og følelsesladet thriller». Det er en ganske nøyaktig beskrivelse av de 715 minuttene serien bruker på å fortelle, vise og utbrodere hvorfor og hvordan Hannah Baker tok sitt eget liv. Gjennom syv kassetter forteller High School-eleven Hannah i omtrentlig kronologisk rekkefølge hva det var som gjorde at hun tok avgjørelsen om å forsvinne for alltid.
Vi følger Hannahs venn Clay mens han hører Hannahs sannhet på kassett og får innblikk i den siste delen av livet hennes. Kassettene finnes i to sett, og er man på listen over utvalgte mottakere, er man en av grunnene til at Hannah er død. Det andre settet ligger på et hemmelig sted og offentliggjøres hvis ikke alle på listen hører gjennom alle kassettene. Det har Hannah bestemt. Hun har alliert seg med en på den andre siden av streken mellom liv og død, og denne personen har ansvaret for å sørge for at Hannahs siste ønske blir oppfylt.
Clay, “sjenert gutt med moralske prinsipper og sarkastisk sjarm”, avdekker gjennom serien stadig nye deler av sannheten som førte til Hannahs selvmord. Clay er forelsket i Hannah; den pene, mystiske og unike jenta som overrumplet ham med sin utadvendthet og trollbandt ham med sin melankolske mystikk. Gjennom tilbakeblikk, samtaler og hemmeligheter legges sakte men sikkert puslespillet om Hannahs død frem for oss og for ham.
Forbigåtte årsaker og manglende forklaringer
Serien er spennende. Og det er problematisk. I utgangspunktet tar serien for seg flerfoldige viktige temaer for målgruppen: mobbing, ryktespredning, seksuell trakassering, sjikane og gruppementalitet. Dette er viktige temaer som sjeldent spilles så godt, detaljert og realistisk som i “13 reasons why”. Dessverre er det ikke disse temaene man sitter igjen med å diskutere når serien er ferdig, nettopp fordi det er en spenningsserie som handler om selvmord. De mange anledningene man har til å adressere årsaker, mekanikker og konsekvenser av små og store handlinger blåses forbi til fordel for et større og mer dramatisk hovedpoeng. De små hendelsene drukner i helheten og avdekkes ikke som komplekse årsaksfaktorer i seg selv.
Et eksempel er en liste over beste og verste kvinnelige kroppsdeler som florerer på Hannah og Clays skole. Hannah “kåres” skolens beste rumpe, og gjennom flere interaksjoner ser vi hvordan guttene ikke forstår hvorfor hun ikke tar dette som et kompliment. Hannah blir et naturlig offer for catcalling og rumpegrabbing, men selv hennes nærmeste venner synes hun overdriver når hun reagerer på sitt navn på lista. Dette er en ypperlig sjanse til la Hannah forklare for en hel generasjon hva som er problematisk med den type liste og “komplimenter”. Men serien viser kun Hannahs følelser. Vi får se Hannahs sinne, frustrasjon og sorg, men serien gir henne ikke evnen til å artikulere hvorfor hun føler akkurat det hun føler. Clay forstår at han sier noe feil ved å spørre hvorfor hun ikke blir glad, men han forstår ikke hva eller hvorfor. Vi trenger at han og alle andre gutter forstår hvorfor, og serien går glipp av en unik mulighet til å adressere kulturen disse listene bygger opp under.
Misvisende maktskifte
I motsetning til NRK-serien Skam, banebrytende i sin tematikk og sin evne til å foreslå løsninger uten å moralisere, mangler “13 reasons why” et apparat som foreslår alternativer, forklarer konsekvenser og gir ungdom verktøy til å endre sin skjebne. Serien handler om hevn, om å lære noen en lekse. Og våpenet? Selvmord. Dette er for meg det farligste elementet ved serien. Den etablerer selvmord som en effektiv, mektig og sterk måte å hevne seg over de som har såret og sviktet en. Og er det en ting jeg ikke vil at unge mennesker skal sitte igjen med, så er det en følelse av at selvmord er akkurat det. Effektivt, mektig og sterkt.
Hannah går fra maktesløs i live, til mektig i døden. Hun gjennomgår en rekke forferdelige hendelser hun ikke kan kontrollere eller forandre, men får en slags kraft gjennom døden og sitt narrativ til å straffe alle som har såret og skadet henne. I virkeligheten er aldri selvmord første kapittel. Det er ikke starten på en bevegelse, en revolusjon i nærmiljøet. Døden er slutten, og hovedpersonen får ikke følge med på hvor store omveltninger dette valget får for menneskene rundt dem. Det er farlig å skape et bilde av døden som straff for andre.
Farlig forbilde
Hannah er selvstendig, prinsippfast, rettferdig og gjennomtenkt. Hun står opp for det hun mener og faller ikke sammen under gruppepress. Hun er sammensatt og uperfekt, morsom og naiv. Hun fortjener på mange måter å være et forbilde. Men hvis et forbilde er en person som inspirerer til etterfølgelse, er det akkurat dette som gjør henne farlig. Å romantisere selvmord som et maktredskap er svært skadelig for unge jenter og gutter som gjerne vil identifisere seg med Hannah. Å gi ofre for mobbing og overgrep en sterk karakter å relatere seg til er i seg selv en veldig fin ting, men ikke når Hannahs største styrke er å gjennomføre en strukturert hevnaksjon med hennes selvmord som første handling. Serien mangler gjennomgående forslag til alternativer og forklaringer på fenomener. Vi trenger å se handlingers konsekvenser og viktigheten av dem før de fører til noe så konsekvent som døden. Vi må formidle at døden ikke er eneste rømningsvei. Dette mislykkes serien med.
Selvmord er ikke underholdning
Å bygge opp en spenningsserie med årsaken til selvmord som mysterium er også et problematisk utgangspunkt. Serien er bygget opp som en thriller, der vi skal aldri helt vite sannheten. Motivasjonen som driver seeren videre er lysten til å finne ut hva som skjedde med Hannah. Jeg forstår denne strukturen som idé, og kanskje fungerer den bedre i bokform, men det føles vanskelig å rettferdiggjøre den typen dramatisert spenning i forbindelse med så alvorlig tematikk. Er det greit å la selvmord være underholdning? Er det riktig å se episode etter episode, spent på hva neste hint vil være? Maler det ikke et bilde av at selvmord er noe spennende og interessant? Veldig sjeldent er selvmord noe annet enn tragisk, trist og ufattelig.
Jeg har lite tro på at denne måten å få unge mennesker til å “bry seg” egentlig taler til sakens fordel. Selvmord er oftest et resultat av depresjon, psykisk sykdom og dyp fortvilelse - og i mange tilfeller eksisterer ikke årsakene utenfor personens eget sinn. Serien viser et sjeldent ekstrovert og konkret årsaksbilde som kan sende signaler om at det alltid er mulig å spore selvmord tilbake til skyldige personer og avgjørende øyeblikk.
Tell, don’t show
En annet, svært omdiskutert og viktig innspill til seriens utforming er den gjennomgående grafiske fremstillingen av både overgrep og selvmord. Internett kryr av artikler som påpeker hvor uansvarlig det er å portrettere et så detaljert selvmord, og det er umulig å se for seg at denne holdningen kan ha gått produsentene hus forbi i prosessen. Jeg sliter med å forstå argumentasjonen og årsaken til at disse situasjonene fremstilles på den nærgående måten de gjør. Det gjør vondt å se Hannah i en så realistisk og nøyaktig dramatisert selvmords-situasjon. At det skal gjøre vondt er også serieskapernes intensjon, men det rettferdiggjør ikke å skape et så voldsomt triggende og ubehagelig visuelt øyeblikk for seerne. Karakterene i serien skal ikke slippe unna, seerne skal ikke slippe unna. Skaperne vil gjøre oss dårlige og skamfulle, og det fortjener vi kanskje å være. Jeg synes ikke nødvendigvis vi fortjener å skjermes. Men det er bevist gjennom forskning at jo mer detaljert beskrevet selvmord i media er, jo større smitteeffekt får det. Og de siste vi vil at skal kjenne på det, er de som allerede står i faresonen for å skade seg selv.
Historiefortelling er ofte på sitt mest inntrengende når noe overlates til fantasien. Menneskesinnet er skarpt og dramatisk nok i seg selv til å fylle inn riktige tomrom. Et eksempel på effekten som hadde oppstått av å utelate visuelle detaljer finner vi i siste episode. Hannah gjør et siste forsøk på å få hjelp. I seriens mest hjerteskjærende øyeblikk betror hun seg til skolens rådgiver med lite hell. Hun møter klassiske tilbakemeldinger som; “hvis du ikke er helt sikker på hva som skjedde er det bedre å bare la det ligge”, “du må bare legge dette bak deg”, og “sa du egentlig nei?”
Gjennom den siste kassetten har Clay fått høre en innspilling av øyeblikket, og han går til samme rådgiver for å konfrontere ham med mangelen på støtte til Hannah. Clay forteller i skrekkinnjagende detalj hva Hannah gjorde etter at hun forlot rådgiverens kontor. Han forteller om alle stegene Hannah tok for å ende sitt eget liv, sakte og stødig mens han ser rådgiveren i øynene. Dette er en sterkt øyeblikk i seg selv, og man ser rådgiverens tårer renne mens han forstår hvilken rolle han kunne spilt i Hannahs liv. Samtidig får vi se de faktiske hendelsene Clay beskriver. Vi ser Hannah senke seg ned i et badekar, vi ser de tynne barberbladene som snitter håndleddene hennes. Hadde ikke øyeblikket vært like sterkt uten dette? Er ikke maktesløsheten komplett i rommet med disse to karakterene som ikke klarte å redde Hannah? Scenen treffer dypere uten Hannahs konkrete handlinger, og det å gå imot anbefalinger fra psykologer verden rundt vitner om en like barnslig stahet som det egentlig innebærer å tenke “jeg skal vise dem jeg” som bakgrunn for sin egen død. Både serieskaperne og Hannah vil ikke stoppe for noe når det kommer til å vise både karakterene i serien og seerne hvor ille det egentlig kan gå. Det er som en trussel. Ser dere hva dere har gjort? Se hva jeg måtte ty til for å bli hørt.
Jeg tror både Hannah og serien kan stole mer på sine narrative evner enn som så, og at et svært visuelt selvmord ikke må til for at vi skal ta henne eller den på alvor. Paradoksalt nok blir serien mindre seriøs i det øyeblikket den går imot anbefalinger for å beskytte suicidale, akkurat den gruppen mennesker som serien sier seg å ville kjempe for.
Gode intensjoner og velmente diskusjoner
Det finnes uendelig mange temaer for diskusjon og debatt i serien “13 reasons why” og derfor gjør serien likevel noe riktig. Om intensjonen å sette i gang en samtale om selvmord kanskje kom skeivt ut i havet av diskusjoner rundt romantiseringen og den sterke visualiseringen, makter serien likevel å sette fokus på temaer som er viktig i mange unge menneskers liv. Det er interessant å se hvordan folk beskytter seg selv og hvordan ansvarsfraskrivelse skjer i store og små posisjoner. Det er spennende å dykke inn i ekte gruppementalitet og undersøke hva enkeltpersoner egentlig er i stand til. Det er rørende å se foreldre hvis barn er borte for alltid, og det er interessant å se ungdommer navigere med sine egne halvferdige moralske kompass. Men det er vanskelig å rettferdiggjøre bruken av selvmord som underholdning og fraskrivelsen av ansvar for følsomme målgrupper.
Fortsettelsen og det vi sitter igjen med
Det er ikke til å stikke under en stol at samtaler om overgrep og selvmord er utrolig viktige, men det er viktig å huske på hvem serien i utgangspunktet snakker med. Hvem serien har mest direkte kontakt med, og hvem som kanskje mangler andre kontaktpunkter for disse temaene. De unge menneskene. De unge menneskene vi vil redde fra selvmord, som vi vil fortelle noe om mobbing, som vi vil videreføre håp til. De unge menneskene må ikke sitte igjen med en følelse av at et selvmord er det som skal til for å bli hørt av omverdenen.
Om skribenten: 25 år. Tekstforfatter fra Oslo. Lett imponert og lett provosert. Vil peke på ting man ofte overser og skrive frem forandring i det som skjer.
