T
orget foran den nasjonale kongressen begynner å fylle seg opp. Snart er det et folkehav av grønt og lilla som dominerer plassen. Det summende kaoset, stemmer og rop blir sterkere og sterkere, bare avbrutt av tutene fra bilene som prøver å komme gjennom de blokkerte gatene. Gangfeltet foran porten er fylt av jente- og damesko, og på bakken står det «Hvilken jente mister vi innen de neste 29 timene?». De argentinske damene er nok en gang klare for kamp.
Det er 3.juni 2019, fire år siden kampanjen Ni Una Menos, ikke ei mindre, startet i Argentina med sine lilla bånd og skjerf. Etter tradisjon samles de igjen på denne dagen for å fortelle myndighetene at de fortsatt blir kidnappet, seksuelt misbrukt og drept.
Bare i januar i år ble det registrert 27 drap på kvinner i Argentina. Altså blir det nesten hver eneste dag drept en jente eller kvinne av menn hun som oftest kjenner. Det er verdt å protestere mot.
«Jeg protesterer fordi jeg er i live, men jeg vet ikke hvor lenge» står det på den en av de mange plakatene. «Vi vil være i live og i frihet» står det på en annen. Et så klart og opplagt krav, men som likevel ikke er så selvfølgelig i Latin-Amerika.
Flere og flere mennesker i lilla og grønt samler seg på plassen, og lyden av trommer og rop er nå øredøvende. Det er en spesiell stemning i lufta som man kan ta å føle på. Jeg merker selv, som står med kamera på sidelinjen, hvor sint jeg blir på deres vegne. Jeg blir sint på at dette er noe man må protestere for. For at man vil leve. Jeg blir også sint på hvor tilfeldig det er at jeg ble født med gullhår i ræva i Norge og at tanken om at jeg kan bli drept på grunn av kjønnet mitt aldri har slått meg.
Nettopp det er realiteten her og i så mange land. Fort sniker jeg meg fordi ropende damer og kjøper meg et av de grønne båndene deres jeg også. Jeg vil være med.
«Lovlig abort for ikke å dø» står det på det. I det siste året har nemlig debatten om lovlig abort i Argentina blitt mer høylytt enn noen gang. I fjor ble forslaget avist, men nå har forslaget igjen blitt tatt opp. Alt tyder på at de argentinske damene har like mye styrke som den elektriske stemningen. «Ikke en til død på grunn av ulovlig abort» står det på den store grønne banneren de har samlet seg bak på vei mot presidenthuset på maiplassen.
I årets Ni Una Menos-demonstrasjon er nemlig nettopp kampen om lovlig abort fokuset. At jenter dør på grunn av hemmelige aborter, gjennomført med for eksempel en kleshenger, regnes nemlig som et femicide gjennomført av staten selv.
Ifølge Amnesty har Argentina en av verdens strengeste abortlover. I teorien er det lovlig å ta abort om det står om livet til moren eller om graviditeten er et resultat av voldtekt, men i praksis er det nesten umulig. Saken til 11 år gamle Lucia står som et eksempel på nettopp dette. Kirken har nemlig en merkbar makt hos de argentinske myndighetene, og 92% av folket ser på seg selv om katolikker. Leger kan derfor nekte å utføre en abort på grunn av «samvittighet».
Som resultat gjennomføres det 500.000 hemmelige og ulovlige aborter hvert år, bare i Argentina. Noen av de med lyseblå pro-life bånd vil kanskje si at det hadde sett rart ut om fødelandet til Paven hadde legalisert abort. Heldigvis er torget og gatene fulle av både kvinner og menn som synes det å ha livet og friheten i behold er viktigere. Argentina er tross alt kanskje en av de mest innflytelsesrike landene i Latin Amerika, og dette er viktig.
Med grønt og lilla glitter i ansiktet, de grønne skjerfene rundt halsen og plakatene i hendene danses og ropes det krav om liv, frihet og rettferdighet til musikken av trommer gjennom de fullstappede gatene. Er det noe jeg har lært av disse råe argentinske damene er den styrken de har, og motet til å kreve når urettferdighet har blitt gjort. Jeg har aldri før sett et sånt engasjement, og det er smittende.
Er det én ting de har gjort meg sikker på er det at vi en dag kommer til å gjøre denne massemarsjen i seier. Det er allerede alt for sent å ikke gjøre abort lovlig, trygt og gratis.
