M
aria smiler et sjenert smil. Ansiktet hennes er vennlig og rammet inn av det korte sorte håret. Hun prøver å holde en samtale gående med meg, men jeg kan enda ikke så mye spansk og hun kan ikke engelsk. Hun prøver så hardt å forstå meg, men ender med sukk og vi ler litt av situasjonen. Vi sitter der en stund, språkbarriere til tross, men hun blir stadig avbrutt av Isabel. Isabel er 3 år. Maria er bare 20.
Kontrastene. Hver dag spiser jeg frokost sammen med den typiske tradisjonell latinamerikanske storfamilien mens jeg stotrer spansk, før jeg så går til skolen. Maria går ikke til noen skole. Hun skal koste i dag. Da jeg kommer hjem til lunsj, løper skjønne Isabel rundt med Maria på slep. Hun smiler til meg, som alltid, men nå har hun poser under øynene.
Når det senere er middagstid er det bestemor som har stått og laget middag til alle sammen. Det lukter frijoles på lang vei. Bestefar leser i avisa ute på stua. Bestemor hilser fort på meg da hun løper med små stressede tripp forbi for å få alt klart. Juán og Pablo, guttene i familien, kommer hjem fra skolen, slenger sekkene ned ved sofaen, og maten står som alltid klar. Maria vasker badet. «Mami mami mami!» roper Isabel og løper bort for å klappe hunden, med Maria som alltid løpende etter - litt mer sukkende enn smilende denne gangen.
Jeg var så heldig å få bo hos denne vertsfamilien på reisen min som frivillig, men likevel fikk jeg aldri bli særlig godt kjent med Maria. Men jeg kunne se hvor ulike livene våres var. Kun et år yngre enn meg har hun en tre år gammel datter, og en til er på vei. Hun er hjemme hele dagen med barnepass og husarbeid. Selv om hun kanskje har gått på skole tidligere er mulighetene hennes for utdanning nå borte, i motsetning til de jevnaldrende guttene i huset. Selv er jeg 20 år og har ingen forpliktelser. Jeg reiser bort hver krone jeg har spart opp, nettopp fordi jeg er norsk og jeg kan. Maria rydder og koster. For hun ble født i Guatemala.
Vondt blir verre. Skal vi tro statistikken har jenter som Maria og Isabel trukket et av de korteste, mest slitne stråene det går an å trekke. For når du blir født som jente i Guatemala ser nemlig oddsene dine slik ut:
- Du kan være en av de 36% som blir utsatt for vold fra sin mannlige partner.
- Sjansen for at du blir gravid før du er fyller 14 år er størst her enn i noe andre land på kontinentet, og sannsynligvis er du en av de 89% som blir seksuelt misbrukt av et familiemedlem eller noen du kjenner.
- Er du av maya-avstamning dropper ut sannsynligvis ut av skolen før du fyller 15 år.
- Du kan være en av de to jentene som blir drept hver dag.
Jeg derimot, har trukket det lengste strået laget av gull og dekorert med diamanter. Noe så urettferdig, og noe så tilfeldig. Guatemala er nemlig det landet som er rangert som nummer tre i verden i femicide, drap på kvinner fordi de er kvinner. Det er landet hvor over halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Det er det minst likestilte landet i Latin Amerika. Og snart kan det bli enda vanskeligere. Maria og Isabel får nemlig snart en ny diskriminerende lov slengt i ansiktet.
Liksom-beskyttelse. I april 2017 foreslo det høyrestilte partiet Visión con Valores (Visjon med verdier) lov 5272, en lov som skal beskytte familien. I skrivende øyeblikk er den i forhandlinger til å bli godkjent. Denne loven sier blant annet at både frivillig og spontan abort skal straffes med inntil 10 år fengsel, forbud mot å gjennomføre seksualundervisning eller undervise om «kjønnsideologier» (les: feminisme) i alle utdanningsinstitusjoner, at fedre skal bestemme hvilken type utdanning barnet skal få, og sist med ikke minst: et forbud mot homofilt ekteskap.
Altså: skal vi beskytte familien ved å sende jenta i fengsel i et tiår fordi hun ikke ville ha graviditeten faren hennes tvang på henne?
Da jeg først fikk høre om denne nyheten fikk jeg så utrolig vondt inni meg. Guatemala har en spesiell plass i hjerte mitt etter mitt fire måneders opphold der, og tanken på alle jenter, barn og homofile denne loven kan ramme gjør meg ufattelig lei meg. Guatemala er et utrolig vakkert land med vennlige og gavmilde mennesker. Det er fest, det er smil og det er farger. Det er bare mer. Det er bare noe helt magisk med Latin-Amerika. Men historiene jeg har blitt fortalt fra de lokale jentene sitter enda godt i minnet.
#NoAla5272. Nå skal jeg ikke late som at jeg vet hvordan det faktisk er å være kvinne i Guatemala, for det vet jeg ikke. Som hvit og blond turist hadde jeg både fordeler og ulemper, men også et helt annet liv. Men jeg bodde sammen med jenter som Maria. Jeg kjente øyene som stirret på meg og de mannlige hendene som tok på meg i gata. Som om jeg var et kjøttstykke på tilbud, ikke en person. Har Maria blitt vandt med det? Jeg ble det aldri, og jeg har et håp om at Isabel skal få slippe.
Det har sakte men sikkert vokst fram en feministisk bevegelse i Guatemala, spesielt i de større byene. Heldigvis er det nesten like synlig som machismoen. Det er virkelig en tapperhet jeg kneler for og beundrer. I de lokale mediene og på Twitter florerer det med hashtaggen #NoAla5272, hvor modige kvinner og menn sier nei til forslaget. Én ting er for meg å skrive dette innlegget fra den trygge sofaen i ytringsfrie Norge, men det krever litt av et mot for å gjøre det i et av de farligste stedene å bli født som jente.
Jeg kunne ønske jeg kunne sitte ved det store spisebordet i den slitne stua enda en sen kveld sammen med Maria og Isabel. Kanskje jeg nå hadde forstått hva det var hun sa. Da skulle jeg ha sagt at de var tøffe, og kanskje hadde jeg fått et smil, ikke et sukk. Jeg aner nemlig ikke hvordan det går med Maria i dag. Nå, som halvparten av jentene i Guatemala, har hun blitt mor innen hun er 19. Nå som 20 år er hun blitt tobarnsmor. Jeg kan bare håpe og tro at hun er en del av denne bevegelsen. Jeg kan håpe og tro at Isabel kan få gå på skolen og vokse opp i et litt mer inkluderende og likestilt Guatemala. For #NoAla5272 er dessverre ingen selvfølge, men vi skal kjempe for at det blir det.
