O
nsdag 17. oktober kom den endelig – beklagelsen fra statsminister Erna Solberg, over 70 år etter andre verdenskrig og den tyske okkupasjonens slutt. Hun beklaget, på vegne av regjeringen, ovenfor de som ble kalt «tyskertøser» - norske kvinner som inngikk forhold med tyske soldater under krigen. De fleste har sett bilder eller hørt historier om disse kvinnene, som ble tvangsklippet, trakassert, og utstøtt fra lokalmiljøet på grunn av sine relasjoner til fiendens menn. Men de sosiale sanksjonene fra venner og kjente var bare en liten del av den uretten som ble gjort mot disse kvinnene. Norske myndigheter gjorde, for å si det mildt, ikke situasjonen deres noe enklere.
Tvert imot bidro myndighetene til stigmatiseringen av denne gruppen, gjennom å behandle dem som forbrytere, selv om de ikke hadde brutt noen lov. Tusenvis av såkalte «tyskertøser» ble internert i leire, uten noen hjemmel i loven. Politiet fotograferte og registrerte kvinnene, og de måtte møte opp på medisinske kontroller jevnlig. Det ble innført en lov med tilbakevirkende kraft, noe som er i strid med grunnloven, for å kunne frata kvinner som giftet seg med tyske menn sitt norske statsborgerskap.
I samme periode inngikk 28 norske menn ekteskap med tyske kvinner. Disse mistet ikke statsborgerskapet, de ble ikke internert, og de de fikk ingen straff.
Fordømmelsen fra enkeltmennesker og miljøet rundt kan forstås, selv om den ikke var rettferdig. Norge hadde vært okkupert i fem år, og disse kvinnene hadde bokstavelig talt gått til sengs med fienden. Sinnet og frustrasjonen som bygger seg opp i en slik situasjon kan vanskelig forstås av de av oss som aldri har opplevd en okkupasjon. Men at myndighetene gikk så langt for å få disse kvinnene gjemt bort og kastet ut av landet, er langt mer sjokkerende enn disse sosiale sanksjonene.
Det disse kvinnene hadde gjort, det være seg å flørte eller gifte seg med en tysk soldat, var ikke bare en skamplett på dem selv eller lokalmiljøet, men på Norge som nasjon. Det at kjønnene ble disproporsjonalt rammet, viser at behandlingen var begrunnet i den tankegangen at en kvinnes seksualitet er tett forbundet med hennes moral. Selv om det er lenge siden krigen, er dette en tankegang som hemmer kvinners liv den dag i dag.
«Ved frivillig å gi seg til fienden var det mange som mente at de ga bort noe som ikke bare var deres eget, men en del av nasjonen – og dermed sviktet sitt eget land», sa Erna Solberg i sin tale forrige uke. Her er hun inne på noe viktig, som kan være med på å forklare hvorfor disse kvinnene ble behandlet slik de ble. For hvorfor fikk ikke mennene som giftet seg med tyske kvinner den samme behandlingen?
Vi kjenner igjen tankegangen fra debatten om sosial kontroll. Kvinner er ikke bare er ansvarlig for sin egen, men selve nasjonens ære og stolthet. Kvinners handlinger og oppførsel, særlig når det kommer til seksualitet og forhold, er ikke en privatsak, men noe som blir koblet direkte opp mot familiens og lokalmiljøets status. I krigsrammede områder blir kvinner systematisk voldtatt, og kvinnekroppen blir i seg selv slagmarken der krigen utkjempes. Kvinner blir fiendens eiendom, et krigsbytte.
Igjen kommer vi tilbake til det tilsynelatende udødelige ønsket om, og behovet for, å kontrollere kvinnekroppen, og å påføre kvinner skam og skyld. Kvinnene som giftet seg, var sammen med eller bare flørtet med tyske soldater hadde gitt bort noe, som statsministeren sa. Kvinners seksualitet er ikke en del av hennes liv og personlige valg. Det er noe som hun må forsvare, passe på, noe hun forvalter på vegne av noen andre – det være seg familien eller fedrelandet.
Den som kan styre en kvinne, kan styre en nasjon, sies det. Gudene vet at mange har forsøkt og fremdeles forsøker å gjennomføre nettopp dette. Forhåpentligvis kan denne unnskyldningen, og forskningsmidlene som følger med, bidra til at kvinner slipper å bære en hel nasjons ære og skam på sine skuldre i fremtiden.
