R
ebeca Lane har et preget ansikt da hun omsider kommer inn på festivalområdet hvor jeg står og venter på henne. “Unnskyld, vi hadde et nødstilfelle!” forklarer hun mens hun gir meg en klem. Hun snakker til meg, men blikket hennes er fjernt. Venninnen hennes ble skutt på et hiphop-event i Guatemala City for bare noen få timer siden. Nå er Rebeca klar for å risikere sitt eget liv på en hiphop-opptreden i Antigua, en knapp time fra der skuddene gikk sist.
Slike hendelser er dessverre ikke uvanlige i Guatemala. Landet har vært gjennom en 36 år lang borgerkrig, hvor 200.000 mennesker ble drept i det som mange kaller et folkemord på mayabefolkningen, hvor over 100.000 kvinner ble systematisk voldtatt av myndighetenes soldater. “Den ekte krigen er ikke over” synger Rebeca i låta “Reina del Caos.” Jeg skjønner hva hun mener. I landet som rangeres som nummer tre i verden i femicide, drap av kvinner bare fordi de er kvinner, lever over halvparten av befolkningen i fattigdom. I tillegg er det også det minst likestilte landet i Latin Amerika og hovedstaden Guatemala City regnes som en av de farligste byene i verden.
“Denne går til jenta på 9 år, tvunget til å bære barnet fordi hun ble voldtatt av sin bror. En jente uten rettigheter fordi de geistlige tror abort er verre enn hva som er blitt gjort mot henne. Jeg refererer til fakta.”
Dette sier Rebeca i en av de mest populære sangene hennes på Spotify i skrivende stund. Hun rapper om voldtektskulturen og hvordan regjeringen ikke er så demokratisk likevel. Publikum elsker det. Det er tydelig at det er Rebeca de har ventet på hele dagen. Det er en intim konsert, og de fleste rundt meg er kvinner, i alle aldre. Det er en spesiell stemning, og man trenger ikke kunne spansk for å ta og føle på styrken i tekstene og hos jentene som synger med. Det er tydelig at dette er viktig.
Et voldelig kvinnesyn. “Vold rettet mot kvinner skjer hele tiden, men som oftest sier ingen noen ting” forklarte Brianna McCue, en amerikaner som har kommet til Guatemala for å jobbe med organisasjonen SERnina, en organisasjon når ut til skoler i hele landet og opplyser unge jenter om rettighetene deres. Hun forteller meg om de korrupte myndighetene, machismo-kulturen og den vanskelige skjebnen for jentene som vokser opp her.
“Guatemala er det eneste landet i Latin Amerika som fortsatt har en stor populasjon av urbefolkningen. Det er allerede diskriminering mot dem, uansett om du er mann eller kvinne. Så det er ikke bare at man er en latinakvinne, men hvis du er latinakvinne som også er maya så…” fortsetter hun og gir meg et trist og oppgitt blikk. “Det er hva som gjør det så farlig.”
Den daglige trakasseringen. Brianna forteller videre om sine egne erfaringer med å bli diskriminert og trakassert hver eneste dag som kvinne i Antigua. “Jeg blir kjeftet på og må betale mer for tuctuc… Å gjøre noe som helst alene vil sette deg i større fare” forklarer hun.
Selv om det er viktig å skille mellom diskrimineringen turister møter kontra hva de lokale kvinnene må håndtere, kjenner jeg meg veldig igjen. Cat-calling, uønskede kommentarer og oppmerksomhet på gata er en del av hverdagen. Jeg har til og med blitt forsiktig med hvem jeg svarer “Hola” til på gata i frykt for å gi feil signaler etter å ha blitt utsatt for både uønskede kyss og blotting. Og jeg er ikke en gang hverken latina eller maya.
Hva skal til? Brianna jobber hver dag med å forhindre disse holdningene hos guttene og gi kunnskap til jentene om at dette ikke er greit. “Når vi først starter med en gruppe spør jeg jentene hva det er de er gode til. Da svarer de ‘koste’. Så spør jeg dem hva de liker å drive med, og de svarer fortsatt ‘koste’, og jeg bare “nei det gjør du ikke.” Dette er tradisjonen ut fra plikt, ikke eget ønske.
Så hva gjør man da for å fikse opp i dette i et land som Guatemala? “Jenter trenger å lære å jobbe sammen. Vi må støtte hverandre. Gutter trenger å gå gjennom en omlæringsprosess, og jentene trenger å bygges opp” svarer Brianna. Men det tar tid. “For å rekonstruere en idé i et samfunn må det inkludere flere generasjoner, ikke bare en gjeng med 20-åringer. Hele samfunnet må praktisere det.”
En rollemodell med styrke. Heldigvis har jentene her Rebeca de kan se opp til. “Rebeca Lane er en fantastisk rollemodell, men jeg tror også hun er et produkt av den feministiske bevegelsen som skjer her,” fortsetter Brianna. Hun mener at hvis disse jentene kan ta med seg den inspirasjonen til å bruke sin egen stemme, tenke kritisk og vite hvem de er i voksenlivet, så vil fremtiden forhåpentligvis se helt annerledes ut. “Dette landet kan lett gjøre deg litt pessimistisk… Derfor er det viktig å anerkjenne at det skjer endringer” legger hun til.
Endringer skjer, men i begge retninger. 26 april 2017 ble lov 5272 foreslått i Guatemala, og den er for øyeblikket i forhandlinger til å bli godkjent. Dette lovforslaget sier blant annet at det skal innføres fengselsstraff på inntil 10 år for gjennomføring av abort, absolutt forbud mot ekteskap mellom to av samme kjønn og sensur av diskusjon om kjønnsmangfold og forbud mot undervisning om det de kaller kjønnsideologi (les feminisme).
Grunnen skal være at familielivet føles truet, blant annet av disse “minoritetsgruppene”. Likevel gjør et raskt googlesøk det klart at det er en stor debatt og mye motstand til forslaget fra befolkningen, for eksempel under hashtagen #NoALA5272. Kanskje delvis takket damer som Rebecca og Brianna?
“Guatemala er på tampen av endring og fremskritt, på grunn av feminister som Rebeca Lane” avslutter Brianna, med et lite smil denne gangen. “Det skjer.”
