D
et er aldri spørsmål om å gjøre eller ikke gjøre. Vi vet alle at vi burde. Vi ser det i aviser, i Facebook-kampanjer og på plakater i busskur. Likevel er terskelen for å ta celleprøven overraskende høy, og alle bekymringer bortforklares med et enkelt; det går så bra så. Vel… Neida. Joda.
Typisk fastlegekontor, en torsdag, kl. 15.43
Jeg innser at det nonchalante toget har gått i øyeblikket jeg hører meg selv si “Jo forresten!”, overraskende høyt. Han ser fortsatt ned i datamaskinen sin (som han kaller den) når jeg snur meg mot ham. “Casual jente som kom på en ting i forbifarten” er en rolle jeg har lang erfaring med. Han dytter brillene den halve millimeteren opp på nesa de trenger for å ikke falle helt av, tipper haka nesten helt inn mot brystet og ser på meg langt over brillekanten. Hever såvidt ett av de grå ekkornhalene populært kjent som øyenbryn. Jeg kremter. Putter hendene i lommene så de skal slutte å leke flyvertinne under nødlanding foran ansiktet. Så spør jeg omsider: “kan jeg ta celleprøve her?”.
Antageligvis undervurderer jeg min altfor typiske fastlege. Han har brune cordfløyelsbukser og bruker én pekefinger på hver hånd for å skrive på tastaturet. Kommunikasjonen vår foregår eksempelvis sånn som dette:
Han: “Har du menstruasjon?”
Jeg: “Eh, ikke akkurat nå, nei”
Stillhet.
Jeg: “Det ble ferdig kanskje.. torsdag forrige uke?”
Han: “Når begynte det?”
Jeg: “Jeg vet ikke, kanskje tirsdagen før?”
Stillhet.
Han: “Hvor gammel var du da du fikk menstruasjon for første gang?”
…
Men denne gangen nikker han rolig og tar de bittesmå fastlege-skrittene med føttene som vender hjulene på kontorstolen hans litt nærmere meg. Han fortsetter det intense blikket gjennom tette bryn og tar til slutt brillene helt av. Ser på meg med litt mykere øyne og forteller meg at det kan jeg, det er ikke noe farlig, gjør ikke engang vondt, og jeg kan bestille time på nettet hos kvinnelig lege hvis jeg vil. Jeg nikker febrilsk, det skramler i øredobbene, og gir et stivt smil med smale lepper. Takker for meg og går mot døra. Er nesten helt utenfor når han sier “det er ikke noe å grue seg til, altså.”
54-bussen, tirsdag, kl. 08.17
Jeg sender snapper til alle passelige på lista med forskjellige humoristiske filter og innfallsvinkler. Noen raske hundeselfies til venninner som sitter på lesesaler, i barnehager og i kundemøter. Meg med lang tunge og skremte øyne. Jeg sitter på et av de merkelige setene helt foran i bussen. Manspreader så langt jeg kan, kjenner den ekle svettedråpen passere bukselinningen og tar av meg både skjerf, ytterjakke og genser. Jeg får støttende hundefjes tilbake og svarer med å himle med øynene av meg selv, klart dette går bra. Sender kun én ærlig melding, til mamma: jeg skriver at jeg gruer meg. Tør ikke lese svaret og ser stygt på den eldre damen som rynker på nesa av alle grimasene mine i mobilkameraet.
Toalettet i typisk fastlegeventerom, tirsdag, kl. 08.30
Jeg har dusja både morgen og kveld, men er allikevel en hel halvtime for tidlig. Låser meg inne med en fersk pakke våtservietter og setter i gang. Prøver å la være å tenke på at jeg må tisse. Står med buksa på knærne og en fot på dosetet når jeg ser et glimt av meg selv i speilet. Kjenner på at dette går den avslappede veien. Prøver å ikke fokusere på frisyren, hører hundre ekko i hodet om at ingen bryr seg om sånt. Retter heller på hestehalen og sier meg fornøyd med det. Et par tørk til, ubehagelige vinkler og klamme hender. Reinere blir det ikke. I venterommet setter jeg meg med beina så langt fra hverandre som jeg tør.
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.04
Det må være fordi hun er svensk. Det er den eneste grunnen jeg kan komme på når hun glemmer navnet på livmorhalsen, og jeg forteller meg selv at dette er ikke så farlig. Hun vet jo hva hun skal gjøre. Ikke at hun forteller meg det, forsåvidt. Tiden bruker hun på å se på utstyret fra alle mulige vinkler. Jeg prøver å beherske den plutselige trangen til å gjøre noen kjappe Kegel-øvelser. “Går det bra?” spør hun. Jeg tenker at bra går det vel sjelden for noen med underlivet i denne vinkelen, men det går jo bedre enn jeg hadde trodd, tross alt.
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.15
Det er jo ikke akkurat noe velbehag. Hun kjører utstyret opp og jeg merker at det eneste ordet jeg kan bruke for å beskrive følelsen er at hun… romsterer. Får en ny forståelse for det engelske ordet “blunt” og lurer på om dette kan defineres som “force trauma.” Jeg spør om det går fort, og hun sier at det skal gå «ganske fort». Synes kanskje ikke det er imponerende hastighet, men jeg puster små korte pust med nesa og holder ut.
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.19
Hun trekker apparatet ut igjen. Rynker bryna og jeg ser ned på henne. Hun skyver stæsjet opp igjen, rører rundt litt til og rynka blir dypere. Jeg får et plutselig overmot, denne situasjonen er det faktisk hun som må tilpasse. “Er det noe jeg skal.. gjøre?” Hun ser litt fortapt opp på meg, holder opp hånda med en krummet pekefinger som peker oppover. “Den er liksom sånn her” - snur hånda så fingeren peker nedover “og jeg trenger den sånn her”. Jeg tar meg i å lete internt etter muskelen som styrer retningen på livmorhalsen min, men må innrømme for meg selv at jeg kommer til kort. Hun ser inn på meg og jeg ser opp i taket, kanskje enda lenger bak og må knipe leppene sammen. De hun ikke ser. “Og jeg klarer ikke... snu den?”
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.22
Jeg ser ut på barndommens omgivelser gjennom stripene i persiennen og håper for meg selv at ingen gamle naboer er ute i lokalet på jakt etter blodprøverommet. Det kommer en slags sukkelyd når hun fjerner apparatet nok en gang. Så reiser hun seg. Etterlater meg her alene, og det som først føltes mest naturlig, å bli liggende, blir mer og mer bissart jo lenger hun er borte. «Henter litt hjelp», forklarte hun og jeg føler unektelig en viss fare for innkommende sketsj. “Går dette greit da?” spør min mannlige fastlege i det han kommer inn i rommet og stopper ved skulderen min. “Jada” sier jeg, kjenner at det forsåvidt er sant. Hodet hans er ca like høyt oppe som min sokkekledde fot.
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.26
Han slår seg ned på den lille krakken etter at han har kjørt en bestemt hånd ned i hver eggstokk. Han spør meg om tidligere graviditeter mens han leter etter riktig utstyr og nikker fraværende mens jeg svarer. “Har du kastet denne?” utbryter han mens han titter ned i søppelkassa, og ansiktet hennes, som svever ved siden av skulderen hans, vippes opp mens hun sier “oj då”. Hun plukker opp spekelet og vasker det fort. Han ser på henne lenge, og jeg kjenner lettelsen over at dette er et annet blikk enn det han gir meg. “Du må nok tørke litt her” sier han unnskyldende til meg, så jeg går løs med papirbiten han tilbyr. Han ser en annen vei så lenge. Så putter han utstyret på plass, snurrer bakover på krakken og spør henne “ser du den nå?” Gir henne et skrått blikk med snurp i ene munnviken. Hun nikker og han går mot døra. Før han lukker den bak seg sier han “jeg pleier å låse denne når jeg har denne typen undersøkelser, jeg.”
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.28
Jeg må bite meg litt i underleppa for å ikke smile. Hun er raskt nede på krakken igjen og fomler nå med nervøse hender. “Jeg brukte nok for mye glidemiddel” sier hun og jeg må bite hardere. Enda to runder trenger hun, og det blir å lyve å påsta at metalliske objekter mot livmorhalsen er et positivt fenomen. Jeg knytter neven på samme måte som ved blodprøve, drøvelsjekk og tannlegebesøk og tenker at nå er det faktisk snart over. Til slutt kniper hun av en liten bit, putter den i en liten legeboks. “Ferdig!” Ansiktet hennes er 100 ganger mer lettet enn mitt, jeg har fått en uventet distanse til alt dette midt i hennes krise. “Det kan blø litt” sier hun. Jeg spør hva det kommer av – mer for å fylle stillheten enn noe annet. “Er det fordi man skraper opp mens man holder på, eller?” “Nei, det skal jo veldig mye til for å lage sår der inne…” svarer hun og jeg må snu meg mot forhenget for å ikke le høyt. “Å nei” sier jeg bare. Man kan jo lure på hva det kan komme av da.
Undersøkelsesrom 4, tirsdag, kl. 08.40
Hun piller rundt med etiketter og plasthansker og når jeg er ferdig påkledd og klar til å gå ser hun på meg og smiler “det var min første celleprøve, skjønner du”. Jeg ser på henne og smiler. “Å ja” sier jeg bare. Jeg nevner ikke at det var min også.
54-bussen, tirsdag, kl. 08.50
Jeg leser meldingen fra mamma og svarer henne med min nye krigshistorie. “Gikk det bra da?” skriver hun, og jeg kjenner at, merkelig nok, så gjorde det faktisk det. Jeg sender selvironiske bilder uten filter til de samme venninnene som tidligere. De svarer med latter og “hvordan er dette så typisk deg?” og jeg merker at det vet jeg ikke. Tryggheten i å kjenne at dette går bra selv når ting ikke går helt som forventet ligger varmt i magen og jeg tenker at når jeg klarer dette, da klarer jeg ganske mye.
For det er jo bare å sjekke seg. Du bare må sjekke deg. Det er ikke farlig, det (skal) gå fort, og selv når det ikke går helt som det skal, så går det faktisk bra. Selv med to hoder i bekkenhøyde, rester etter klissete glidemiddel mellom bena og metallsmak i livmorhalsen gir gjennomført celleprøve en god følelse. Celleprøven min var utvilsomt noe utenom det vanlige, men den var også helt ok. Med bena spent opp godt over hodet kjente jeg en slags stolthet over å ha kommet meg dit, ikke rømt, ikke gjemt meg eller utsatt (igjen). Jeg krevde min plass og tok mitt mest bredbente standpunkt: Jeg sjekket meg. Jeg håper du gjør det samme.
